Det er ikke påkrevd med noe dypdykk i Per Sandbergs psyke. Flere ledere som er slitne og opplever motivasjonstap, bør trekke seg.

Da Per Sandberg ikke ble statsråd, var det de som mente at det måtte ligge noe bak, noe som ikke tålte offentlighetens lys. Sandberg sa han verken hadde lyst eller krefter til det. Nå hadde han stått på i politikken i 30 år og jammen gjort sitt. Nå var tiden inne til å bruke mer tid sammen med kona og sønnen, i alle fall ikke å gå motsatt vei, å påta seg en jobb som statsråd der man nesten ikke har fritid. Verre var det ikke, ville Sandberg ha oss til å tro.

I går kom meldingen om at han også trekker seg som nestleder i Frp. Begrunnelsen er den samme. Han er sliten og er ikke motivert for å fortsette i den posisjonen han har hatt. Han har sittet 16 år på Stortinget, og neste år vil han ha vært nestleder i partiet i åtte år. Det er ikke noe å si på at man da ønsker seg en nyorientering.

– Når en ikke finner motivasjon for å jobbe med det en tror på, bryter en ned seg selv. Det er verken jeg, familien min eller partiet tjent med, sier Sandberg til Dagbladet. Han sier han ser med glede fram til arbeidet i Stortinget. Her skal han jobbe med utenriks-, forsvars- og utviklingspolitikk.

– Nå får jeg mulighet til å spesialisere meg og lære noe nytt, sier Sandberg.

Dette høres da fornuftig ut. Sandberg er et politisk dyr. Han vil gjerne være på Stortinget, men ønsker altså i tre til side når det gjelder de politikkområdene han har frontet de siste årene. Alt har sin tid. Sandberg uttalte for noen uker siden at han gjerne ville jobbe med bistand dersom han skulle ha gjort noe annet enn å drive med politikk.  Det er god sammenheng i det han sier. Forståelig også.

Frittalende fighter

Frp kunne trengt en frittalende fighter som Per Sandberg i framskutt posisjon framover. Sandberg er best i fri dressur. Det kan jo være at han selv kom til at han ikke er typen til å legge bånd på seg slik en minister må gjøre. Men hadde motivasjonen vært på topp og han hadde vært sulten nok, ville han nok prøvd seg i en statsrådsstol også.

Per Sandberg kommer med bok om to uker. Han ville skrive nå, mens han fortsatt er midt i smørøyet, og ikke pusle med denslags når han han trer ut av Stortinget og begir seg inn i de glemtes rekker.

Sandbergs bok blir neppe Frps julegave til deres forbindelser. Siv Jensen ønsker seg ikke en bok av Per Sandberg i høst. Den kan virke forstyrrende på hennes regjeringsprosjekt. Men sannsynligvis er tidspunktet bedre nå enn neste høst da regjeringsslitasjen etter hvert kan merkes. Sandberg er ikke imot at Frp deltar i regjering, men han hører med blant dem som frykter at Frp kan tape sin sjel ved å måtte leve som juniorpartner i kompromissenes verden.

Per Sandberg har for vane å kalle en spade for en spade. Det har gjort ham omstridt både innad i partiet og utad. Sandberg har egget til strid, og har fått det han har bedt om. Han må regne med at det samme skjer når han får breie seg ut med seg og sitt i en hel bok.

Per Sandberg sier nei til å bli statsråd, nestleder og parlamentarisk leder. Alle tre jobbene representerer noe av det samme: å forsvare Frps politikk i regjering. Det kan være Per Sandberg har funnet ut at han ikke er særlig god til å snakke i kompromisser og balanserte uttalelser. Han er best når han kan trekke fra hofta, skjære igjennom og i det minste legge premisser for en debatt.

Noen ledere er sterkt motivasjonsdrevet. De omgir seg med trøkk og energi. De er best på de store bokstavene, ikke de små. Andre er typiske forvaltere som kan framføre alt med like stor saklighet og balanse.

Den som skal være statsråd eller en leder i framskutt posisjon, må være motivert. Hvis en ikke er det, merker omgivelsene det. Ledere som mister motivasjonen bør ikke stå for lenge på post. Flere burde gjort som Sandberg og trukket seg når man kjenner at det skorter på lyst og sug etter å få gjort jobben.

Lurt å tre til siden

Det er ikke et nederlag å tre til siden. Det kan være lurt med tanke på det en skal gjøre videre. «En gang leder, alltid leder» – det er ikke slik. Den som trekker seg som leder, kan komme tilbake med ny styrke i en annen sammenheng.

Det går an å spekulere i hva som gjør at Sandbergs motivasjon svikter. Det kan skyldes forhold i politikken eller i hans opplevelse av hva som er viktig i livet – nå, på sikt og i forholdet til familien. Mange henviser til familien som grunn for at man trapper ned. Det kan være reelt nok. Like ofte er det slik at man kunne ha fortsatt i en krevende stilling om en var sulten og motivert nok for nye utfordringer. To av Frps ministere, Tord Lien og Ketil Solvik Olsen, sa nei til å fortsette til på Stortinget med henvisning til at de ønsket mer tid sammen med familien. Men det var noe de ønsket seg enda mer: å bli statsråd.