Sør-Trøndelag tingrett viser vei. Retten bør konsekvent sette ned advokaters salær når de beregner seg flere tusen kroner per time i håp om at det er motparten som må ta saksomkostningene. Slik kan en jekke ned galopperende konsulent – og advokathonorarer.

Advokat Jan Fougner krevde 3,1 million kroner i salær for å ha påtatt seg å føre en arbeidsrettssak for Rema-eide Norsk Kylling. Sør-Trøndelag tingrett, i denne saken administrert av Rune Lium, mente det fikk være grenser. De dømte motparten til å betale 550 000 kroner i saksomkostninger. Retten reagerer både på timebruken og at Fougner opererer med et honorar på 4400 kroner. Det er sjelden en dommer så friskt benytter sin rett til å fastsette hva som er rimelige saksomkostninger.

I straffesaker er de faste takster. Der kan advokater kun oppgi hvor mange timer de har arbeidet med en sak. Advokater mener nok at timesatsen burde vært høyere, men de godtar det nivået godtgjørelsen ligger på. Det skjer til tider at retten griper inn og sier timebruken er for høy.

I sivile saker er det i utgangspunktet de to partene som må dekke egen saksomkostninger. Men den som taper saken må normalt også dekke saksomkostningene. Det skal ikke være for enkelt å forlange at en domstol skal avgjøre en tvist. Faren for å måtte dekke både egne og motpartenes saksomkostninger gjør at mange lar være å bringe sak for retten med mindre de er temmelig sikre på at de vil vinne. En slik mekanisme må være der.

Den tidligere kvalitetssjefen ved Norsk Kylling mente han hadde en god sak, men fikk ikke medhold. Timebruken i denne saken gikk over alle støvleskaft. Harstads advokat, Sigurd Holter Torp, summerte sin innsats opp til 3,9 millioner kroner med utgangspunkt i en timelønn på 4 200 kroner.

Slik systemet er skulle da saksøker Frank Vidar Harstad måtte betale en regning på syv millioner kroner for å få prøvd sin sak for retten. Nå har riktignok Harstad en avtale om å få dekket sine advokatutgifter av den tidligere eieren av Norsk Kylling fordi konflikten er knyttet til at Rema kjøpte bedriften. Det gjør ikke den prinsipielle siden i saken mindre aktuell.

Dommer Rune Lium valgte å bruke eget hode og skjønn. Det er spinnvilt at en arbeidsrettsak kan ende opp med saksomkostninger på syv millioner kroner. Det viser at samfunnet er i ferd med å miste kontrollen over sin egen rettspraksis. Hvis man kan risikere at det koster syv millioner for å få behandlet en arbeidstvist i laveste rettsinstans, er vi i ferd med eliminere domstolene som virkemiddel for å løse konflikter mellom private aktører.

Enkeltpersoner og mindre bedrifter er i dag i praksis avskåret fra å bringe saker inn for retten fordi kostnadene er så astronomiske. Da er det den sterkestes rett som gjelder.

Vi er ikke tjent med den situasjonen vi har havnet i. Vi bør ikke lenger ta sjansen på alle dommere har fornuft og skjønn i behold på samme måte som Rune Lium.

Politikerne bør sørge for å øke rettssikkerheten på dette området. Det bør fastsette en øvre grense for hvilken timesats som skal ligge til grunn for saksomkostninger en motpart skal kunne dømmes til å betale. Det doble at satsene for straffesaker burde holde. Det er mer enn nok til å dekke en anstendig lønn til en advokat. Vil en aktør leie inn en advokat som koster mer, må de gjerne gjøre det. Men da vet de at de under alle omstendigheter vil måtte dekke kostnader ut over den faste satsen.

Hvis det tas en slikt grep, vil det bidra til å presse timeprisene på advokattjenester nedover.

I tillegg bør kravene til at rettens skal vurdere advokatenes tidsbruk skjerpes. En advokat kan ikke la taksameteret gå i full forvissning om at han får betalt for hver time. En advokat plikter å sørge for at han ikke bedriver flisespikkeri i jussens verden. Når advokatkostnadene overskrider det beløp konflikten dreier seg om, bør det ringe en bjelle.