Der de globale markedskreftene rår, vil de rike bli rikere og forskjellene øke hvis ikke staten kompenserer med å gi de rikeste høyere skatter.

Nå er de på kjøret igjen – finansfolket i børsenes og bankenes europeiske mekka, London. De har ikke bare kommet seg etter finanskrisen. De har startet en lønnsfest av godt, gammelt, grovt og ufortjent kaliber. En kartlegging foretatt av European Banking Authority (EBA) viser at 2700 ansatte i Londons finansnæring sikret seg en årslønn i fjor på over 16 millioner kroner. Det er en økning på 35 prosent sammenliknet med 2011.

– Det er ekstremt provoserende å se at de som forårsaket bankkrisen blir rikere for hvert år som går, sier generalsekretær Frances O’Grady i TUC, en av de største fagforeningene i landet.

Det samme skjer i flere land. Så snart økonomien bedrer seg litt, er det de som har mest som er først ute med å kare til seg noe mer. Slik er systemet. Egeninteressen fungerer som motor der markedslogikken rår.

Få steder er det verre enn i USA. Der er det rundt én prosent av befolkningen som karer til seg stadig mer av samfunnets verdier, mens folk fra middelklassen dumper ned i underklassen, som vokser faretruende. Barack Obama vil gjerne skatte de rike hardere, men Kongressen nekter.

EUs fire friheter, fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft, er hugget i stein. De tilber markedsøkonomien hver morgen. Derfor vil forskjellene i samfunnet øke når en vegrer seg mot å beskatte de rike hardere.

EU ligger riktignok ikke på latsiden. De har faktisk bestemt seg for å sette en stopper for finansfolkets lønnsfest. Neste år innføres det en regel om at ansatte i banker og finansieringsinstitusjoner ikke kan få bonus som er høyere enn lønnen de har, med mindre generalforsamlingen vedtar at bonus kan bli inntil det dobbelte av grunnlønnen. Ikke én euro over det. Bonustaket blir innført for at ikke finansfolk på nytt skal fristes til å ta for høy risiko med andres penger og selv høste garantert gevinst av det. Det var slik finanskrisen utviklet seg.

Dropper reglene

Storbritannia truer med å droppe de nye reglene. Den britiske sentralbanken frykter at de nye EU-reglene vil føre til at fastlønnen blir satt opp og at kostnadsnivået i sektoren dras oppover. Regjeringen frykter lønnsbegrensninger skal svekke London som finansmetropol. De vil ha frihet for å kunne tiltrekke seg og holde på dyktige meglere som er opptatt av å tjene så mye som mulig.

De kapitalsterke er som hunder på jakt etter hull i skattesystemer. Flere store internasjonale selskaper har unngått å betale skatt av betydning ved å foreta interne transaksjoner som gjør at overskuddet oppstår i de landene hvor skatten er lavest. Også på dette området tar politikerne i EU grep for å sørge for at det blir betalt skatt til de landene hvor overskuddet faktisk oppstår.

Det internasjonale pengefondet (IMF) er en av markedsøkonomiens fanebærere. Det plager dem at flere land i Europa sitter fast i en kvikksand av statsgjeld. De peker på at gjeldstyngede EU-land kunne løst sine problemer et godt stykke på vei om de hadde innført en 10 prosents engangsskatt på formue. Problemet er altså ikke pengemangel, men at et lite knippe rikfolk bestyrer store pengebinger.

Lønningene synker

Når arbeidsledigheten brer seg om seg og lønningene synker, blir det for lite inntektsskatt til staten. Da må en kutte i velferdsordninger. Antallet fattige øker enormt, mens et lite antall rike hele tiden klarer å øke sin formue. Slike ulikhetsspiraler truer stabiliteten i et samfunn.

Rikinger vil hyle opp og kalle det røveri og brudd på menneskerettighetene om noen EU-land innfører 10 prosents formuesskatt. Framfor å ta 10 prosent i et jafs, tar vi her i Norge en liten bit hvert år. Formuesskatten er begrunnet med at de rikeste ikke skal bli nullskatteytere og at det er meningen at en skal ta litt ekstra fra de som har mest for å gi til de som ha minst. For Norge byr det på få problemer om formuesskatten forsvinner, fordi vi har oljemilliarder så det holder. Regjeringen har utvilsomt et godt poeng når de hevder at denne skatten er et særnorsk fenomen. Det burde den ikke være. Flere land i Europa burde innført formuesskatt for å kompensere for de skjevutviklingene som utvikler seg i den globale markedsøkonomien.

Den beskjedne reduksjonen i formuesskatten som nå skjer, lever alle greit med. Skal formuesskatten videre ned, bør skatt på dyre boliger økes. Både LO og Trond Giske har tatt til orde for at det er i denne retningen vi bør gå. Det er så pass mange økonomer som peker på at det skjer skjevutvikling i norsk økonomi som følge av at bolig og eiendom beskattes så lavt mens inntektsskatten er høy. Statssekretær Jon Gunnar Pedersen bør bruke det kloke hodet sitt til å finne en måte der en kan få vridd skatten over fra inntekt til bolig og eiendom. Dette er mulig å få til om en kombinerer det med de skattelettelsene som Høyre og Frp ivrer for.

Hvis regjeringen flesker til og innfører formuesskatt, må de ta sjansen på at de ikke har for mange som vår egen John Fredriksen, Norges rikeste mann. Han har rømt som skatteflyktning til Kypros for å unngå at staten får tak i noen av milliardene hans. Den berømte franske skuespilleren Gerard Depardieu stakk av til Russland for ikke å bli omfattet av sosialistens Francois Hollandes skatteskjerpelser. Det er alltid noen som unndrar seg fellesskapets forpliktelser.