Framfor å innta en angrepsposisjon i møte med partiets «havarikommisjon» i neste uke, bør Liv Signe Navarsete vurdere om det beste for henne selv og partiet er at hun trekker seg som partileder.
Det blåser opp til storm i Senterpartiet. Ifølge en lekkasje i VG sist helg vil «havarikommisjonen» i neste uke kommer med sterk kritikk av ledelsen og ikke minst Liv Signe Navarsete. Nationen refererte mandag Navarsetes statusmelding på Facebook der hun under et bilde av krumkakebaking skrev: «Får tvihalde på adventsstemninga medan andre pønskar vondskap».
En skal ikke tillegge en spontan ytring på Facebook for stor vekt. Vi må likevel kunne lese Navarsetes statusmelding som et uttrykk for at hun forbereder seg på en vond og vanskelig kamp. I Sp pågår det en strid om politisk linje, og det er delte meninger om partiledelsens innsats. Dette er ganske normalt etter et dårlig valg. Det er viktig at de som mener noe sterkt og føler ting enda sterkere, velger en språkbruk som er egnet for dialog – med mindre man har bestemt seg for å kjempe en krig.
Det hører ingensteds hjemme å komme trekkende med begreper som «ondskap» ut fra den lekkasjen som er kommet. Det er nummeret før å påstå at ens meningsmotstandere har onde hensikter. Den slags språkbruk blir det krig av, ikke dialog.
Hvis Liv Signe Navarsete går til angrep på sine kritikere, vil hun raskt bli beskyldt for at hun har en lederstil som stenger for debatt og dialog. Hvis hun akter å fortsette som leder, må hun innta en lytteposisjon. Hennes omkved må være: «Jeg hører det dere sier, jeg skal forsøke å bli bedre og legge mer vekt på …»
Det vil være tungt for Navarsete, for hun opplever at en del av kritikerne ikke ønsker henne vel. De vil ha henne bort. Hvis hun vil lede partiet, må hun våge å gjøre det. Det har Navarsete gjort, men det er mange i partiet som ikke er fornøyde, hverken med innsatsen internt eller med henne som frontfigur i mediene. Det må hun tåle å høre.
Utfordringen for Navarsete er å ikke gå i forsvar på det som handler om henne personlig, men å fokusere på den politikken hun står for. Det er i hennes egen interesse å få diskusjonen til å handle om politisk kurs, ikke om hennes lederstil. Det hun skrev på Facebook tyder på at hun ikke vil klare det. Da er nok løpet for henne som partileder kjørt.
Hvor spente forholdene er internt, vitner også stortingsrepresentant Jenny Klinges uttalelser til Dagsavisen om.
– Jeg frykter muldvarper mer enn jeg frykter en rapport. Jeg tror de fleste reagerer med å bli forbannet, og at man ønsker at vi nå skal få ro til å arbeide målrettet framover i Stortinget, sier hun.
Å kalle partifeller for muldvarper er et særdeles dårlig utgangspunkt for det hun ønsker seg. Ord som «ondskap» og «muldvarper» øker temperaturen internt.
Det kan virke som om Liv Signe Navarsete kan havne i samme situasjon som Valgerd Svarstad Haugland i KrF etter valget i 2003. Hun fikk skylden for det elendige valget. Kritikken fra partiets «havarikommisjon» var hard. Svarstad Haugland forsto etter hvert at hun hadde for liten støtte internt og trakk seg som partileder.
Liv Signe Navarsete kan lide samme skjebne. Skal hun lede Sp videre, må hun makte å opptre på en måte som gjør at de som støtter henne er åpne på det. Hun må klare å framstå som en leder som har oppslutning blant sine egne. Da kan hun leve med at andre i partiet ønsker seg en annen leder.
Internt kan det bety noe å skifte leder. Utad betyr det ikke all verdens. Senterpartiet må finne seg selv og løfte fram sine egne politiske løsninger. Det er krevende. De får ikke til en politisk fornyelse hvis de samtidig har en strid gående om hvem som skal lede partiet.
Liv Signe Navarsete er en fighter som ikke gir seg i lange motbakker. Hun ønsker nok ikke å gi seg, men det kan være det er det rette både for henne og partiet. Det vil debatten som kommer vise.