Navarsetes bomskudd

Når Liv Signe Navarsete gjør lekkasjer til hovedsaken, framstår hun som en medisiner som er opptatt av symptomer og ikke sykdommens årsak. Hun klarer ikke å bygge tillit hvis hun stiller seg i front i jakten på syndebukker.

Det er mulig for ledere å komme sterkt tilbake etter at de har lidd store valgnederlag eller vært nede i dype bølgedaler. Erna Solberg er et eksempel på det. Våren 2009 sto det ille til med Høyre, og Erna Solberg var i praksis avskrevet som leder. Alle ventet bare på at hun selv skulle innse at hennes tid på toppen av partiet var over. Erna Solbergs strategi var å stå rolig, ikke si for mye om sin egen person og rolle og for all del ikke kritisere eller angripe noen av hennes kritikere. Når en som leder er i hardt vær, kommer en som regel langt med å opptre opp en avvæpnende, ikke-provoserende måte.

Kruttønna

Liv Signe Navarsete er en annen type. Hun er ei kruttønne. I NRKs Politisk kvarter i dag, velger hun feil strategi i møte med kritikken fra partiets evalueringsutvalg. Hun går til frontalangrep på lekkasjen fra det interne evalueringsarbeidet som nådde mediene for vel en uke siden. Ifølge Navarsete preges partiet at en kultur som ikke er til å leve med. Hun mener noen er ute etter å skade henne og at det også rammer partiet. «Det er toppen av feigskap å ikke stå fram med det en har gjort. Den som har gjort dette, kaster mistanke på uskyldige», sier Navarsete. Hun tror ikke det er mulig å bygge opp partiet igjen uten at det etablertes en ny kultur og at sentrale aktører i partiet opptre lojalt. Hun er opptatt av å få vite hvem som lekket og tror det vil være mulig. Hva hun akter å gjøre med synderen, sier hun ikke noe om.

Framfor å blåse til kamp mot en eller flere personer i partiet som bryter interne spilleregler, skulle Navarsete manet til fred og forsoning. Hun skulle sagt: «Jeg reagerer på lekkasjene fra interne møter i partiet, men dette få vi nå legge bak oss. Vi setter strek over fortiden. Det som har skjedd, må vi lære av. Jeg som partileder tar hovedansvaret for at partiet ikke har gjort det godt nok i valget og jeg tar til etterretning at partiet forventer at jeg skal framstå som en bedre leder. Jeg skal gjøre alt jeg makter for å gjøre det bedre som leder for Senterpartiet. Nå skal vi som sitter i partiledelsen vise at vi kan samarbeide og opptre samlet utad samtidig som vi skal ha en bred og åpen prosess videre. Men personspørsmålene lar vi ligge nå. De tar valgkomiteen fatt i når tiden er inne for det».

Hadde hun sagt noe slikt, hadde hun skaffet seg et langt bedre utgangspunkt for å få partiet ut av den mistillitsspiralen som de nå er inne i. Liv Signe Navarsete har ikke posisjon til å kjefte partiet på linje og med armlengdes avstand.  Den uroen og mistilliten som preger partiet, har hun selv en del av ansvaret for.

Bygge tillit

Hvis Navarsete forsetter i det sporet hun fulgte i NRK i dag, holder hun ikke som leder fram til 2015. Hun må komme seg ut av «krigermoduset» og gi opp å styre troppene som om hun var en direktør for en gruppe ansatte. Kulturer kan ikke endres av sjefer på bestilling. Hun leder et parti med stor uenighet internt om politisk kurs, hennes lederstil og partiledelsens innsats. Når spenningen internt er sterke, skjer det lekkasjer. Slik er det i alle partier. Dette må Navarsete leve med. Hun er leder for et parti som hun mener har «en kultur hun ikke kan leve med». Hun må leve med det, eller trekke seg. Men selvsagt skal hun hver dag arbeide for å forbedre kulturen. Her er hennes ord, holdninger og handlinger helt avgjørende.

Liv Signe Navarsete er ikke en partieier som Carl I. Hagen var. Hun klarer heller ikke bruke makten hun har slik Lars Sponheim i sine velmaktsdager i Venstre. Hun er en leder på vikende front og må opptre ut fra det. For henne handler alt om å bygge opp igjen tillit hun har mistet hos egne grupperinger og velgere.