Tre av landet største og viktigste selskaper leter etter ny toppsjef. Politikerne og andre likestillingsforkjempere har for lengst vært ute og tatt til orde for at tiden er inne for at Statoil, Telenor eller Yara får en kvinnelig toppsjef. I disse selskapene er staten den dominerende eier, så det burde da være mulig. Alle er jo for flere kvinnelige toppsjefer, særlig i næringslivet. Men politikerne taler for døve ører. Styrene i bedrifter bryr seg null om hva politikere mener om hvem de bør ansette. De er på jakt etter den beste. Det er kun kvalitet og erfaring de legger vekt på. Kvinner kommer i kategorien «kjekt å ha», under forutsetning av at de ikke løper et eneste tiendedel saktere enn en mann.
Dagens Næringsliv hadde en vareopptelling over kvinner i statsselskaper ved årsskiftet. Ingen av de ti største statskontrollerte selskapene har en kvinnelig toppsjef. Syv av disse selskapene er heleid av staten. Det er 43 bedrifter hvor staten har en eierandel over 50 prosent. Her er 11 prosent av topplederne kvinner. Lederene av de fire helseforetakene er også menn.
Det blir heller ikke flere kvinnelige administrerende direktører i selskaper som har 40 prosent kvinner i styret. Kvinnelige styremedlemmer tenker som mannlige styremedlemmer alltid har tenkt når de skal ansett en sjef. De vil ha den beste, den som kan ofre seg for bedriften, som kan stå på fra morgen til kveld om nødvendig, som jager resultater seint og tidlig. Gjerne en kvinne, men hun må drive på som en mann.
«Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen i 1992. På området likestilling ville hun ikke bare være god. Hun ville være best og viste vei da hun i 1986 dannet en regjering med åtte kvinnelige statsråder. Det ble en begivenhet av internasjonalt format. Bildet av regjeringen Brundtland på Slottsbakken ble trykket i avisene verden over. Siden har kvoteringstenkningen gått sin seiersgang. Den nådde til og med langt inn i Høyre. I 2002 sjokkerte daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen sitt eget parti ved å si at han var «møkk lei gutteklubben» og at han nå aktet å tvinge eierne til å hente inn kvinner i bedriftsstyrene. Protestene var voldsomme fra næringslivshold, men bordet fanget. Politisk sett var det plankekjøring å få vedtatt loven om 40 prosent kvinner i styret for allmenne aksjeselskaper. Igjen skapte Norge overskrifter i internasjonal presse. Vi viste vei i vellinga for å få kvinner opp og fram – nå også i finansguttas verden.
Det har tatt tid før andre har kommet etter. Spania og Nederland var først ute. Frankrike, Italia, Tyskland har etter hvert fått liknende bestemmelser.
Men virker det? Knapt nok. I 2003 hadde vi 563 såkalte allmenne aksjeselskaper. Nå er det under 200. Bedrifter som ikke ville rette seg etter statens pålegg har etter hvert valgt en annen selskapsform. Noen hundre kvinner har fått styreerfaring. Det er da noe.
En prosent foran USA
Poenget med loven var at den også skulle føre til at vi fikk flere kvinnelige toppsjefer i de selskapene som fikk 40 prosent kvinner i styrene. Avhengig av om vi snakker om ASA-selskaper, børsnotert selskaper eller store selskaper varierer prosentandelen kvinnelige toppsjefer. For tiden er det ingen av de 50 største selskapene på Oslo børs som han en kvinnelig toppsjef. Det er 2,5 prosent av de børsnoterte selskapene med en kvinne i toppen. The Economist opererer med 6 prosent i en oversikt som omfatter flere land. De hevder andelen kvinnelige toppsjefer har økt med 4 prosent siden 2001. Det er da noe. Fortunes liste over de 500 største amerikanske selskapene viser at fem prosent av selskapene har en kvinnelig toppsjef. Likestillingslandet Norge er altså en prosent bedre enn USA. Ikke mye å skryte av. Sammenlikner vi med de børsnoterte selskapene ligger vi langt bak USA, der de fnyser av kvoteringstekning.
Politikerne her hjemme vil ikke gi seg. Fra Arbeiderpartihold er det tatt til orde for at de statseide selskapene bør pålegges å ha 40 prosent kvinner i konsernledelsen. Det kommer aldri til på skje. Nestleder i Ap, Helga Pedersen, sier til DN at de ikke vil gå inn for radikal kjønnskvotering, men foreslå at «selskapene skal ha en rekrutteringsstrategi og et siktemål om en kvinneandel på minst 40 prosent».
Dette er standard politikerprat. Prat i politikkens verden betyr fint lite i bedriftsverdenen der det handler om å finne de rette folkene som vil stå på i en beintøff konkurranse. Kvinner leder like godt som menn på alle plan. Problemet er at det er langt færre kvinner som synes det er bryet verd å herje på i toppen av de store bedriftene. Kvinner velger annerledes enn menn – og skuffer politikere som gjerne skulle hatt en bedre statistikk som kunne vise at det nytter.
Andelen kvinnelige ledere øker over alt ellers, men så å si ikke når det gjelder toppsjefer i store bedrifter. Politikerne kan spare seg bryet. Dette klarer kvinnene selv og ta ansvaret for. Og sannsynligvis vil andelen kvinnelige toppsjefer på toppen i næringslivet på sikt bevege seg oppover. Dog i sneglefart.