Vi liker ikke å høre det, men i praksis styrer EU gjennom EØS-avtalen Norge langt sterkere enn både svenskekongen og danskekongen noen gang har gjort. Forskjellen er at vi har valgt det selv. Vi har byttet fri tilgang til markedene i EU for våre varer mot at EU skal bestemme hva fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester skal bety i praksis. Det er på sin plass å minne om dette før festtalene over 1814 tar fullstendig overhånd.

De siste tiårene har EU sett på nasjonalstatene som plunder og heft. EU har faktisk bygget en ny stat som alle nasjonalstater i Europa skal gå opp i. Nasjonalstatene skal svekkes, EU styrkes. Derfor har de skaffet seg sine egne grunnlover, sitt eget parlament, de har en regjering i Brussel og eget flagg – og med euroen fikk de en felles valuta. Får de nå på plass en bankunion med vide fullmakter til deres egen sentralbank, er verket så å si fullført.

Men nå står hele byggverket i ferd med å ramle sammen, fordi arbeidstegningene var for dårlige. Det EU som idealistiske politikere og den internasjonale finanskapitalen har snekret sammen, vil ikke det europeiske folket ha.

Hele EU holdt å gå på rygg da eurokrisen herjet som verst for tre år siden. Da lovet EUs statsledere finanskapitalen at de skulle bli en fullverdig stat der landene sammen skulle garantere for euroen. De skulle bare kutte saftig i de offentlige budsjettene først og lage noen nye paragrafer om at alle land skulle underlegge seg kravene fra Brussel. De lot som de var mer enige enn de i virkeligheten var. Kriser krever av og til det.

Overkikkadorene i Brussel

Det politikerne ble enige om for tre år siden, akter de ikke å gjennomføre. Tanken om EU som en felles europeisk stat er i ferd med å råtne på rot. For tiden er det kun 31 prosent av EUs befolkning som har tillit til EU. I flere land ligger tilliten til deres egen regjering godt under det. I land etter land krever folk at klokken skrus tilbake. De vil ikke ha det EU de har fått. Folk vil ha sin nasjonalstat. De vil ikke styres av overkikkadorer i Brussel.

EU har kavet seg ut av den akutte finansielle krisen, men de har endt opp i en demokratisk krise som kan bli langt mer plagsom. I Spania er befolkningen i ferd med å gi opp politikken. Regjeringen frykter opptøyer og vil nå innføre en lov som gir rett til å bøtelegge og fengsle borgere som protesterer. I Hellas regner de med opptøyer om EU, og Det internasjonale pengefondet krever nye kutt for å gi nye lån. I Nederland og Frankrike protesterer folket med å støtte høyreorienterte, nasjonalistiske partier som vil ruste opp om nasjonalstaten, nedbygge EU og skrote euroen. I Italia sender velgerne EU-vennlige politikere på dør. EU-kritikerne satser sterkt på å få betydelig innflytelse ved valget til EU-parlamentet 22.–25. mai. Deres mål er å nedlegge hele parlamentet. 2014 kan fort bli året der tanken om EU som Europas forente stater blir kastet på historiens skraphaug.

Camerons EU

Erna Solberg har møtt Storbritannias statsminister David Cameron denne uka. Cameron krever mindre makt til Brussel og større frihet til de enkelte medlemslandene for at Storbritannia skal fortsette å være medlem. Motstanden mot EU er så pass sterk at han har lagt opp til en folkeavstemning om fortsatt medlemskap om tre år.

Vi har ikke mye nytte av at mediene har klart å presse Carl Gustav til å delta på grunnlovsfeiringen. Er det noen vi burde invitert, er det David Cameron. Han kunne snakket om nasjonalstatens betydning i en global markedsøkonomi. Hadde Cameron kommet hit, hadde han i full offentlighet ristet på hodet over EØS-avalen. Det vil aldri bli snakk om at Storbritannia forplikter seg på noe som vedtas i organer der de ikke selv er medlem. I det lange løp er ikke dette en holdbar posisjon – heller ikke for Norge.

Norske politikere er plagsomt tamme og blodfattige når det gjelder de brennbare spørsmålene i Europa. De bør bruke grunnlovsjubileet til å tale EU-eliten i Brussel beint imot og framheve nasjonalstatens betydning, fordi den gir en legitimitet som overnasjonalitet ikke kan gi. Norge hører hjemme i EU – ikke dagens EU med euro og de overnasjonale drømmeriene som de fortsatt holder seg med i Brussel, men i det EU David Cameron vil kjempe gjennom til seier.