Det er ingen bransjer som kan lage så mye støy rundt saker de er opptatt av som kultur og medier. En kulturminister som vil endring, må derfor være tydelig, godt forankret og forberedt på å gå i krigen med gode argumenter. Thorhild Widvey sprer for stor usikkerhet om hva hun vil.

Med Knut Olav Åmås ved sin side har Thorhild Widvey den nødvendige innsikt innen medier og kultur. Han kan skaffe fram de argumentene som regjeringen trenger for den kulturpolitikken de vil føre. Widvey har solid politisk erfaring, også som statsråd, er en av Erna Solbergs nærmeste, har evnen til å fatte beslutninger og tåler å stå i en storm. Widvey og Åmås utfyller hverandre godt. De begynte også godt, men den siste måneden har Widvey beveget seg ut på gyngende grunn. Hun kommer bakpå i saker som tydeligvis er viktig for henne. Men når hun kommer med antydninger og signaler om hva hun vil, uten å følge opp med sterke argumenter, taper hun debattene.

Det ble tydelig i det som fulgte da hun sa til Aftenposten nærmest i en bisetning at hun ville vurdere om NRK fortsatt skal ha ansvar for yr.no. To dager etter måtte hun svare for seg i Stortinget, men uten å kunne stå fram med klare argumenter. Hun kunne ikke annet å beskrive noe hun mente var et problem og gjorde det klart at hun ville vurdere saken. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen rykket ut og sa regelrett nei til å gi fra seg yr.no. Norsk Meteorologisk Institutt ga også til kjenne at de har liten sans for Widveys tenkning om yr.no. Hun har tapt sitt første slag om NRK. Skal hun få gjennomført endringer, må hun komme langt bedre forberedt til Stortinget.

Noe av det første Widvey foretok seg, var å gi beskjed om at loven om fast pris på bøker som de rødgrønne hadde snekret sammen i kompaniskap med aktørene i bransjen, skulle skrotes. Hun vil ha en ny avtale om fast pris som bokhandler og forlag forhandler fram. Vi vet ennå ikke hvordan det vil gå. Det har spredt seg en usikkerhet i bokbransjen. Det kan fort ende der Widvey ikke ønsker seg, at de ikke blir enige og at det blir fri pris på bøker etter hvert fordi flere forlag ikke ønsker å binde seg til det avtaleverket bransjen selv utvikler.

De siste to ukene har bokbransjen skreket høyt fordi regjeringen vil kutte 10 millioner i innkjøpsordningen til bibliotekene. Dette er en liten sak, men på kultursidene i avisene er det en kjempesak. Her har de også gjort et gedigent poeng av at Knut Olav Åmås har uttalt at bransjen og Kulturrådet kan vurdere om de trenger å kjøpe inn krimbøker til bibliotekene. Det Åmås antyder, høres fornuftig ut. I alle fall er det grunn til å vurdere det. Åmås sier dette er hans mening, men at det blir helt opp til aktørene å vurdere hvordan de vil kutte. Så pass må en statssekretær kunne si uten at man hyler opp om innblanding i kulturen på politiske premisser.

At det blir mye støy når en vil kutte i pressestøtten, var nok Widvey og Åmås klar over. De er blitt møtt med tungt skyts fra hele bransjen. Det virker ikke som Widvey har beregnet konsekvensene av det hun har satt i gang. Widvey og Åmås, i likhet med andre politikere, synes å være fanget i en illusorisk tro på digitaliseringens velsignelser. «Å endre produksjonsstøtten for aviser er dødsvanskelig for Kulturdepartementet. For det dreier seg om å bestemme hvilke aviser som skal dø først», skrev Andreas Wiese i en kommentar i Dagbladet fredag. Det er presist det det dreier seg om, men det virker som Widvey er langt unna å erkjenne at det er dette hun har gitt seg i kast med.

I forrige uke sådde Widvey tvil om hun ville gi støtte til det nye Munch-museet. Tidligere kulturminister Hadia Tajik ga tydelige signaler om det, og det var det borgerlige byrådet i Oslo meget godt fornøyd med. Nå har Widvey bidratt til å skape tvil på dette området også.

Widvey frontet godt det statsbudsjettet hun la fram. Hun har også vært tydelig på at hun ikke vil at kjønnskvotering skal legges til grunn for hvem som skal få støtte til film eller andre kunstneriske produksjoner.

Widvey framstår som beslutningssterk. Det er en egenskap som kommer godt med for en kulturminister. Det er like viktig at en kulturminister makter å framstå som en del av den bransjen en har ansvar for. Der mangler Widvey en god del.

Da Trond Giske ble kulturminister, ble han møtt med stor skepsis fordi han ville styre og gjøre endringer. Han fikk til slutt en meget sterk stilling. Anniken Huitfeldt og Hadia Tajik ble også kulturministre som fikk respekt og tillit fordi de framsto som sterke ambassadører for det feltet de hadde fått ansvar for.

Widvey framstår med den samme viljen til å styre som Trond Giske. Hun må henge i for å dokumentere at de endringene hun ønsker seg vil styrke kulturlivet på sikt. Hvis ikke blir kultur og medier et område der den nye regjeringen lider nederlag som får mye omtale.