Dagens astronomiske advokathonorarer har i praksis fratatt enkeltpersoner og mindre bedrifter rettssikkerheten når det er staten eller kapitalsterke bedrifter som begår overtramp. Arbeidstilsynet leverer et skrekkens eksempel.

Investor Eigil Stray Spetalen vant en knusende seier i rettssaken han anla mot tilsynsingeniøren i Arbeidstilsynet som offentlig hevdet han drev en «moderne slaveleir». Tingretten mener likevel at han må betale egne saksomkostninger på 850.000 kroner. Spetalen tilkjennes 35.000 kroner for ærekrenkende utsagn.

– Dette er en kjempeviktig sak for å belyse hvordan Arbeidstilsynet går fram og arbeider, sier Spetalen til Dagens Næringsliv (DN).

Tilsynsingeniør Alf Helge Netland uttalte følgende til Agderposten om den hytteutbyggingen Spetalen drev på med: «I nyere tid er dette det nærmeste vi kommer en moderne slaveleir» og at «her utnyttes mennesker på det groveste». Retten konstaterer at det ikke er grunnlag for å hevde noe slikt.

Spetalen ba om en beklagelse da han ble kjent med Netlands uttalelser. Det ville verken han eller Arbeidstilsynet gi. Arbeidstilsynet vil dekke boten som Netland er idømt. Netland, som har begått et overgrep, slipper altså unna, mens Spetalen, som er blitt utsatt for overgrepet, må betale 850.000 kroner.

Spetalen konstaterer nøkternt at det er fritt fram for offentlige tjenestemenn å trakassere borgere. Det verste som kan skje er at en taper og må dekke motpartens saksomkostninger. Det beste som kan skje er at en vinner en knusende seier og får dekket rundt fem prosent av det saken har kostet. Det kan ikke være meningen at rettssamfunnet skal funger slik.

Denne saken viser at enkeltmennesker, bedrifter og organisasjoner som ikke har råd til å tape opp i mot en million, i praksis ikke har nevneverdig rettsikkerhet. Hadde dette vært en straffesak, ville saksomkostningene vært lavere. Der gjelder offentlige regulativer. Retten står også fritt til å redusere antallet timer advokaten har oppgitt dersom de mener timebruken er for høy. Slik burde det vært i erstatningssaker også. Det er fullstendig urimelig med 850.000 kroner i saksomkostninger i en slik sak. Politikerne må ta fatt i utviklingen og sørge for at det er mulig å føre en rettssak for vanlige folk og bedrifter her i landet.

I dette tilfellet burde retten dømt Arbeidstilsynet til å dekke noen hundre tusen i saksomkostninger. Det må da være mer en nok for å kunne belyse en slik sak.

Direktør i Arbeidstilsynet, Ingrid Finboe Svendsen, har vist sviktende dømmekraft. Hun bør innkalles på teppet i Arbeids- og sosialdepartementet. Departementet må forsikre seg om at hun vil bruke sitt eget feiltrinn til å skjerpe kravene til saklighet internt. Hun har et stykke å gå.

– Vi er skuffet over utfallet av saken. Når vi har avdekket kritikkverdige forhold, er det beklagelig å bli dømt for uheldige formuleringer, sier Svendsen til DN. Samtidig sier hun at det er viktig å støtte Helgeland og at hun tar dommen på alvor.

– På vegne av Arbeidstilsynet tar jeg selvkritikk og beklager at vi ikke har dementert tidligere, sier hun.

Denne saken handler ikke om at Egil Stray Spetalen kan kritiseres for forhold knyttet til utbyggingen. Det handler om hva Arbeidstilsynet kan tillate seg å si offentlig. Når Svendsen ikke offentlig har satt sin egen inspektør på plass og kommet med en beklagelse, viser dette at hun enten er en svak leder eller en leder med sviktende dømmekraft. Det burde ikke være vanskelig for en etatsleder å forstå at man ikke uttaler seg offentlig slik Helgeland gjør. Hva han sier i lunsjen er noe annet.

Det florerer av tilsynsmenn og -kvinner i landet. Det er forståelig at noen av dem har lyst til å svinge pisken offentlig. Det er ikke deres jobb. De skal uttale seg saklig og knusktørt i tråd med faktaorienterte saklighetsnormer.