Arnstads klokskap

Marit Arnstad er en dyktig leder med stor selvinnsikt. Hun har rett i at Trygve Slagsvold Vedum passer bedre enn henne som leder for Senterpartiet. Det er merkelig at partiet selv ikke har innsett det. 

Et massivt flertall av fylkeslagene i Senterpartiet ønsket Marit Arnstad som ny leder. Hun har i årevis blitt omtalt som en av de mest aktuelle kandidatene til å overta etter Liv Signe Navarsete. Da hun etter noen års opphold fra politikken i 2012 kom tilbake som samferdselsminister og i fjor ble valgt som stortingsrepresentant, regnet en del det som sikkert at hun siktet mot toppen. Marit Arnstad har aldri sagt noe som tyder på at hun kunne tenke seg å bli partileder, snarere tvert imot.

For et par uker siden kom hun med noen kryptiske uttalelser som tydet på at hun åpnet for å påta seg oppgaven som partileder. Da var det full krise i partiet, og hun framsto som den mest samlende kandidaten enten hun ville det eller ikke. Når et parti er i krise, tar det seg dårlig ut at man fullstendig avviser å påta seg en oppgave partiet ønsker en skal påta seg. I politikken er man «til disposisjon», som det heter. Motvillig tok Marit Arnstad en runde på om hun kunne tenke seg å bli leder for Sp. I går konkluderte hun.

– Eg har gått gjennom korleis eg sjølv ser og føler på det, mine sterke og svake sider. Senterpartiet har ein leiarkandidat som er betre enn meg. Det er Trygve Slagsvold Vedum, sa hun til NRK.

Marit Arnstad er ikke typen som gir dybdeintervjuer om sine sterke og svake sider. Hun sier nok til at vi forstår hva det går i. Arnstad er ikke en velgermagnet eller et sjarmtroll av en politiker. Hun er ikke en som snakker i ingresser eller slår rundt seg med sitatverdige formuleringer. Arnstad er sakligheten selv, en gjennomfører med kraft og presisjon, beslutningssterk, en statsråd som setter spor etter seg og en som er i stand til å si noe fornuftig om det meste som politikken byr på. Marit Arnstad ville greid å holde orden i «Sp-huset». Ola Borten Moe ville ikke yppet seg mot henne. Når partiet gjerne ville ha henne som leder, var det fordi hun virker samlende og opptrer med autoritet. Marit Arnstad ville vært et trygt valg, men ikke så mye mer enn det.

Trygve Slagsvold Vedum må regnes som et sjarmtroll. Han er utadvendt, strutter av sosial teft, godt humør og overskudd, og det følger en slags optimisme med ham. Han kan gnistre til i en debatt, skape stemning og få folk med seg. Slagsvold Vedum representerer en frisk, ny driv. Han har ikke Arnstads erfaring, men har til gjengjeld et stort engasjement. Det er mer risikabelt å satse på Slagsvold Vedum framfor Arnstad, men Slagsvold Vedum har et større potensial for å snu stemningen i partiet, fungere godt i mediene og vinne velgere. I en tid hvor det gamle, ærverdige Senterpartiet ikke er langt unna dødens posisjon på meningsmålingene kan det være riktig å satse på en ung, utadvendt og dynamisk leder. Sp må våge dristighet.

En kan undre seg over at partiet vurderer Marit Arnstad annerledes enn hun selv gjør. De tillitsvalgte forstår nok hva hun mener med det hun sier.

Det blir neppe noe problem for Trygve Slagsvold Vedum at Marit Arnstad var et slags førstevalg. Han må imidlertid raskt vise at han mestrer oppgaven, skaffe seg autoritet og bygge solide relasjoner til de som representerer de ulike fløyene i partiet.

Per Olaf Lundteigen sier til NRK at spørsmålet om hvem som skal lede partiet ikke er avgjort. Han peker på at det finnes aktuelle kandidater også utenfor stortingsgruppa. Det er vanskelig å vite hva Lundteigen vil oppnå med sine uttalelser. Det bør i det minste føre til at valgkomiteen raskt avklarer om Trygve Slagsvold Vedum har den nødvendige støtten. Det Sp minst av alt kan leve med er en strid om hvem som skal lede partiet framover. Bruker de for lang tid på å avklare det, vil det svekke Slagsvold Vedums posisjon selv om han til slutt blitt valgt. Partiet bør følge oppfordringen fra den de helst vil ha som leder: Marit Arnstad har pekt på Slagsvold Vedum. Det blir nok som hun vil.