Høyre vil legge ned fylkeskommunen og slå sammen kommunene til store enheter slik at vi får to, og ikke tre styrings- og forvaltningsnivåer som i dag. Det finnes en rekke gode argumenter for en slik modell. Der kommunene blir for store, kan en delegere ansvar nedover til distrikts utvalg som er politisk styrt. En kan bruke modellen med bydelsutvalg i Oslo for eksempel.

Høyre har alt innsett at det ikke er flertall for å nedlegge fylkeskommunen. De skal få eksistere, men de skal ikke få noen nye oppgaver. Å få lov å eksistere, men bli styrt av en statsråd som gjerne kvitte seg med det han har ansvaret for, er en vanskelig posisjon å befinne seg i. Fylkeskommunen er rimelig robuste størrelser, så det er ingen krise på gang. Men de fortjener noe bedre.

Bystyret i Troms har vedtatt at de vil ha ansvar for videregående opplæring. Også andre kommuner har gjort tilsvarende vedtak. Dette er interessant sett i sammenheng med signalene fra kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner er at kommunene skal få økt ansvar og flere oppgaver. Han må da mene noe mer enn at de skal slippe å bli overprøvd av fylkesmannen i en del saker.

Ekspertgruppen

Sanner har nedsatt en ekspertgruppe som 24. mars skal legge fram et forslag om hvilke oppgaver og ansvar kommunene skal ha. De skal jobbe videre og foreslå kriterier som skal legges til grunn for hvordan kommunestrukturen skal være. Hvis denne gruppen foreslår at kommunene skal få ansvar for videregående opplæring, vil fylkeskommunene knake i sammenføyningene om det skulle bli vedtatt. Videregående opplæring er en av de viktigste oppgavene fylkeskommunene har – om ikke den aller viktigste. Det finnes argumenter for at kommunene bør han ansvar for videregående opplæring på samme måte som de har ansvaret for grunnskolen, men da må en ha større kommuner, ellers blir det dannet en horde med interkommunale foretak som skal drive videreutdanning. Det er en lite tjent med. Det fungerer tross alt bra med at fylkene har ansvaret for videregående utdanning.

En mulig modell er at kommunene får ansvaret for videregående opplæring og at fylkeskommunene får tilført nye regionale oppgaver. Det var opplest og vedtatt da de rødgrønne kom til makten i 2005 at fylkene skulle slås sammen og danne regioner. Det kokte bort i kålen. Senterpartiet insisterte på at sammenslåing av fylker skulle være frivillig, og det var ikke nok kraft i Arbeiderpartiet til å drive saken igjennom. Men omfattende utredninger ligger der. De kan hentes fram igjen. Det er gode argumenter for å utvikle mer slagkraftige regioner.

Det burde vært en enkel sak for Bent Høie å legge ned de regionale helseforetakene og samle eiermakten sentralt. Han sa gang på gang i fjor før han ble helseminister at han aktet å gjøre det. I praksis er det ikke like lett, fordi han ser behovet for et regionalt mellomledd.

6, 10 eller 19 politidistrikt?

Politianalysen konkluderte med at seks politidistrikt ville være mest effektivt og hensiktsmessig. Politidirektør Odd Reidar Humelegård mener det er mulig å operere med noen flere distrikter, men han ser nok for seg maks 10. Regjeringen har ikke bestemt seg. Det vil bli et sted mellom 10 og 19, har vi fått høre. Det er en reduksjon i forhold til dagens 27. Det er da noe.

10 og 19 er ikke tilfeldige tall. Det bør i alle fall ikke være det. 19 er antallet fylker. Flere av fylkesmennene har tatt til orde for at politidistriktene bør følge fylkesgrensene. Det vil forenkle samarbeidet mellom politi, forvaltningen og det sivile samfunnet.

Regionsreform som kompromiss

Jan Tore Sanner innser at han må søke kompromisser for å få flertall for en ny organisering av forvaltningen i et nasjonalt perspektiv. Ap er den naturlige samarbeidspartneren. Det burde ikke være politisk ideologi som hindrer en i å finne fram til et fornuftig styringssystem.

Høyre bør forsone seg med at de ikke får lagt ned fylkeskommunen. De bør søke kompromiss med Ap ved å hente fram planene for en regionsreform. Det burde ikke være umulig å få delt landet inn i 9-10 fylker: Nord-Norge, Trøndelag, Møre-Sogn, Hordaland–Rogaland, Agder–Telemark, Oslo–Bærum, Østfold–Akershus, Vestfold–Buskerud og Hedmark–Oppland.

Vi er i alle fall ikke tjent med at fylkeskommunen går på tomgang. Jan Tore Sanner må integrere fylkeskommunen i sin tenkning om hvordan vi skal organisere den samlede offentlige forvaltningen.