Frp på dobbeltspor

Det Martin Kolberg kaller kynisk dobbeltkommunikasjon og et systematisk politisk bedrageri, ser ut til å fungere for Frp – så langt.

Frp er livredde for å havne i SV-fella. Da SV kom inn i regjeringen i 2005, var det en radikal fløy i partiet som ikke ville innordne seg regjeringslinjen. Et synlig uttrykk for det var en demonstrasjon utenfor Stortinget mot regjeringens beslutning om å sende fire F-16-jagerfly til Afghanistan. Halve stortingsgruppen fra SV deltok i demonstrasjonen. SV fikk gjennomgå i mediene. De burde bestemme seg: enten være opposisjonsparti eller ta konsekvensen av at de var blitt med i en regjering. Etter hvert gikk det lenger tid mellom hver gang SV markerte sitt eget syn i motsetning til den politikken regjeringen førte.

SV kjørte hardt i saker hvor det ikke var fattet en beslutning, for eksempel oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Etter hvert sa nok Jens Stoltenberg tydelig ifra til SV-leder Kristin Halvorsen at SV ikke kunne ta avstand fra regjeringens politikk etter at det var fattet en avgjørelse. Da forventet han at SV sto bak regjeringens beslutning. Slik ble det, i det stor og hele.

I 2009 markert Jens Stoltenberg at han mente alvor. Han nektet å endre avgiftsøkningen på biodiesel som var lagt inn i budsjettet, selv om både SV og Sp sa åpent at de ville gå en ny runde på saken. En beslutning er en beslutning, mente Stoltenberg. Da må statsråder slutte å debattere saken.

Innordnet seg

SV innordnet seg. Motstanden mot å delta i regjeringen hørte en etter hvert mindre til. SV måtte finne seg i å bli betegnet som et haleheng til Ap.

Frp er mer enn dobbelt så stort som SV var da de gikk inn i regjering. Det er kjøttvekta som teller når saker skal avgjøres. En annen forskjell er at Frp bestyrer flere og tyngre departementer enn SV gjorde. Den tredje og mest avgjørende forskjellen er at Høyre og Frp har dannet en mindretallsregjering. De kan ikke løse saker på kammerset slik som i en flertallsregjering. Selv om KrF og Venstre inngår avtaler med regjeringen på viktige politikkområder, er de ikke forpliktet på samme måten som partier som selv er med i regjeringen. KrF og Venstre vil ha frihet. Erna Solberg kan ikke binde dem på samme måte som Jens Stoltenberg kunne binde SV og Sp.

I denne situasjonen er Siv Jensen opptatt av at ikke bare KrF og Venstres primære standpunkter skal lyde tydelig i offentligheten. Hun vil også at Frp skal sørge for at velgerne til enhver tid vet hva Frp ville gjort dersom de hadde hatt makten alene. Nå må de forfekte kompromisser og akseptere at de er avhengige av støtte både fra Høyre, KrF og Venstre for å få gjennomslag for saker av betydning.

God strategi

Dette er en god strategi for Frp. Så langt har de fordel av at Carl I Hagen, Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde kommer med utspill som dels ligger på siden, dels er i strid med den linjen regjeringen fører. På denne måten ser en del velgere at om det er noen som er opptatt av fronte deres anliggender, så er det Frp.

Om denne strategien holder i fire år, er ikke godt å si. Frp blir mer og mer assosiert med den politikken regjeringen fører. Den strategien de følger nå, er derfor et tveegget sverd. «Egen politikk-markørene» kan komme til å demonstrere hvor lite Frp i realiteten får gjennomslag for.

Siv Jensen anlegger en optimistisk tone når Dagbladet ber henne kommentere Kolbergs utsagn. Hun framholder at regjeringen leverer på område etter område og at velgerne vil oppdage det.

– Vi har endret kurs i den økonomiske politikken, slik vi lovet velgerne. Vi satser på vekst, velferd og valgfrihet. Vi sørger for å vri pengebruken over til samfunnsnyttige investeringer i vei, jernbane, forskning og kunnskap, lyder det programmatisk fra Siv Jensen.

Det er i budsjettet hun skal legge fram om åtte måneder hun for alvor må vise velgerne at dette ikke bare er ord. I dag forhandler Frp og Høyre med Venstre og KrF om asylpolitikken. Resultatet av disse forhandlingene kan bli langt vanskeligere å svelge for en del av Frps velgere enn at Frp tapte kampen om bompengene. Christian Tybring- Gjedde sier til NRK i dag at Frp bør droppe KrF og Venstre hvis de hindrer innstramninger i asylpolitikken. Det kan nok ikke Siv Jensen og Erna Solberg tenke seg. Det vil være et kjempenederlag for Erna Solberg om hun må slippe Venstre og KrF etter et halvt år.