Det er forståelig at kystbefolkningen i nord protesterer mot at blant andre Kjell Inge Røkke skal fiske «deres fisk» og sende den til Kina til foredling framfor å opprettholde arbeidsplasser på land.
Olje og vannkraft har ikke staten solgt unna til private. Det har vi sett på som en nasjonal eiendom underlagt nasjonal forvaltning. Fisken har aldri vært statlig. Fiskere har kunnet dra i land fisk til anlegg på land som har foredlet fisken og levert den til ulike salgsselskaper. Myndighetene har imidlertid regulert industrien ved kvoter og fastlagt retningslinjer for næringen. I alle næringer skjer det strukturendringer. Det adskillige tiår siden trålerne gjorde sin innmarsj. Det er blitt større båter og mer effektiv drift, både på sjøen og i land. For å oppnå en slik effektivisering har kvotene blitt samlet på en del store aktører.
Havet i nord koker av fisk. Kjell Inge Røkkes trålselskap Havfisk rapporter om stadige fangskrekorder, melder Dagbladet i dag. Men det blir ikke mer fisk å ta hånd om på land. Røkkes selskaper leverer nemlig stadig mer torsk til utlandet for foredling. Der er det billigere. Andelen som leveres til anleggende i Finnmark og Nordland har nå sunket til 34,6 prosent. For få år siden ble 49,6 prosent av fisken bragt inn til de norske foredlingsanleggene. Røkke hevder han overholder leveringsplikten. Det er høyst tvilsom.
Nå vil Norway Seafoods legge ned fiskeforedlingsanlegget i Mehamn og halvere driften i Hammerfest. Ordføreren i Hammerfest og Gamvik, Alf E. Jakobsen og Inga Manndal, sier de ikke lenger vil finne seg i det som skjer. I dag protesterer «Kystaksjonen» framfor Stortinget. Temperaturen er høy. I Politisk kvarter på NRK i dag ga Manndal beskjed til kyst- og fiskeriminister Elisabeth Aspaker at hun ikke ville høre mer «pisspreik» fra politikerne.
– Det er tidenes ran vi er vitne til nå. Da Røkke kom til Finnmark, ble vi presentert en strategi om å ta samfunnsansvar. Nå er han i ferd med å fullføre skillet mellom fisk og industri, sa Gamvik-ordføreren til NTB før helgen.
Alf E. Jakobsen hevdet at leveringsplikten til de båtene som Røkke kjøpte i 2005, nå er fullstendig utradert.
Norway Seafoods hevder at man ikke kan se på leveringen isolert sett. En kan ikke levere fisk hvis det ikke er lønnsomt å foredle den. I praksis har det derfor endt opp med et leveringstilbud i en god del tilfeller. Det er på land de har sagt nei til å ta imot fisken. Dette er bakgrunnen for at de nå vil legge ned i Mehamn og halvere i Hammerfest. De vil samle foredlingen i større anlegg og dermed øke lønnsomheten.
Ut fra et økonomisk perspektiv er det mest lønnsomt å droppe hele leveringsplikten. De kan foredle fisken rimeligere i Kina eller andre steder og ha noen få anlegg i nord.
Flere steder i Nord-Norge er fiskeforedling en hjørnesteinsbedrift. Blir fiskeforedlingsanlegget lagt ned, ender de fleste på Nav. Det gror ikke opp nye bedrifter i disse områdene slik det kan skje i industriområder som Grenland, for eksempel. Det er fisken som historisk har gitt disse stedene sin eksistensberettigelse.
Det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å subsidiere fiskeforedlingen framfor å sende arbeidsstyrken på Nav – men slik fungerer ikke systemet. Det sitter langt inne for den nåværende regjeringen å tenke slik. Fiske er næring, og her må eierne sikre egen lønnsomhet.
Tidligere fiskeriminister Helga Pedersen mener fiskekvotene må bli igjen på kaia dersom fisken ikke leveres på land. Det er et prinsipp det kan argumenteres godt for. Befolkningen i Mehamn har rett til at de gis de mulighetene som finnes for at de fortsatt skal kunne leve av fisken. Om Norway Seafoods ikke får lønnsomhet i sitt nåværende anlegg, kan andre være interessert. En bør ikke utelukke at det kan skje innovasjon innen fiskeforedling.
Kvoter og leveringsplikt må holdes sammen. Mehamn-samfunnet kan ikke tvinge Norway Seafoods til å drive ulønnsomt, men de må kunne kreve at det blir levert fisk til land om noen vil foredle. Det kan bety at Kjell Inge Røkke vil miste noen kvoter. Det bør ingen gråte over.