Skal en leder eller politiker bedømmes for det en har tenkt, det en har fått utredet eller det en har besluttet? Når det gjelder det Jens Stoltenbergs regjering foretok seg i forhold til Kina, må de tåle kritikk endatil på tankeplanet. Bakgrunnen er Dagens Næringslivs avsløring av at regjeringen vurderte å inngå en hemmelig avtale med Kina der de gikk langt i å beklage at Nobels fredspris ble gitt til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo og at regjeringen skulle engasjere seg for at det ikke ville skje tilsvarende prisutdelinger i framtiden. Det ble holdt tre hemmelige møter om saken der Jens Stoltenberg, utenriksminister Espen Barth Eide og ledende embetsmann deltok. Det endte med at Jens Stoltenberg satte foten ned. Han var uenig i innholdet, han kunne ikke være med å si til et annet land at en skulle påvirke Nobelkomiteen og han hadde ingen tro på at en slik avtale kunne holdes hemmelig.

Jens Stoltenberg besto prøven på beslutningsnivået, men sviktet han på tankeplanet? Sa han ja til å få utredet noe han burde visste var fullstendig håpløst å få vedtatt? Ikke nødvendigvis. Jens Stoltenberg er en prosessens mann og en kompromissmaker av rang. Han er ikke av de som trekker raskest og har ikke rekorden i å skyte ned ideer han ikke liker. Det kan gå både vinter og vår der Jens Stoltenberg er beslutningstaker.

I UD tar de det tungt at de diplomatiske forbindelsene med Kina for tiden er på frysepunktet, tilnærmet ikke-eksisterende. De begrenser Norges muligheter for å spille en aktiv rolle i viktige fora der viktige saker behandles. Kineserne vil ikke ha noe med Norge å gjøre. For Norge er det omtrent som å spille med en spiller utvist i utenrikspolitikken.

Diplomatenes oppgave er å lytte og utrede handlingsrom. Jens Stoltenberg fikk seg forelagt en plan om å finne ut hva som skal til for at Kina vil starte opptiningsprosessen i forhold til Norge. Det har nok vært tema på det første møtet. Det som skjedde her, var neppe spesielt. En statsminister har jevnlig hemmelige møter der det blir sagt ting som neppe vil gjøre seg på forsidene i avisene noen dager etterpå.

Vi kan ikke forutsette at man på har sagt at man er villig til å vurdere å inngå hemmelige avtaler eller beklage fredspristildelingen. Prosessen som ble igangsatt med kineserne viste at det var det som måtte til. Man kan gjerne mene i etterkant at det burde en vite.

Vi vet heller ikke om utenriksministeren eller embetsmenn anbefalte den mulige løsningen med beklagelse og hemmelighold som ble lagt på statsministerens bord. Mest sannsynlig har dette aldri vært i nærheten av hva Jens Stoltenberg kunne tenke seg.

Det er selvsagt mulig å bli sjokkert over en politisk «nesten-ulykke». Jens Stoltenberg mener han hadde full kontroll. Dette var aldri aktuelt, men det spente forholdet til Kina gjorde det nødvendig å kjøre en prosess for å se om det var muligheter for å finne løsninger som var til å leve med.

KrF-leder Knut Arild Hareide sier til DN at han stusset på hvorfor Ap- ledelsen ikke var mer kritisk til at regjeringen avslo å møte Dalai Lama da han kom til Oslo i vår. Nå forstår han hvorfor. De rødgrønne hadde i det minste vurdert å gå mye lenger enn å avslå en høflighetsvisitt når en fredsprisvinner først var i hovedstaden. Erna Solberg er opptatt av å ikke gjøre forholdet til Kina verre enn det alt er. Det forsto Ap-ledelsen. Det gjaldt å sitte rolig og unngå å påkalle seg oppmerksomhet. Slik ble Ap stående som en støttespiller for regjeringen i denne saken.

DN skriver i dag at Kina med en ukes varsel stoppet en delegasjon fra NHO som skulle møte kolleger i Kina. Det er en påminnelse om at Kina fortsatt holder Norge på armlengdes avstand. Slik får det bare være. Vi trenger ikke krype for Kina.