Det Stoltenbergske lederskap

Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er i en klasse for seg – de er ledere av internasjonalt format som er klare for nye utfordringer. Politikken de står for kan diskuteres, men gjennomføringskraften Erna Solberg snakker om har de bøttevis av.

Kåre Willoch var utvilsomt en leder av internasjonal klasse. Han var på tale som generalsekretær i Nato, men forble på post her hjemme – som fylkesmann etter han gikk ut av politikken og som rådgiver og rikssynser av første klasse etter at han passerte 70 år. Hans politiske motstander, Gro Harlem Brundtland, endte opp som generalsekretær i Verdens Helseorganisasjon, en betydelig internasjonal posisjon.

Kjell Magne Bondevik fikk heller ikke noen internasjonal toppjobb. Han fikk etablert Oslo-senteret, som han er leder for. Om det vil være liv laga etter at han pensjonerer seg om noen år, er usikkert. Da må i så fall politikerne bestemme seg for at de ønsker å ha et senter som avgåtte toppolitikere kan virke ut fra. Det kunne fungert som en ressurspool for det offentlige. Her kunne for eksempel Kristin Halvorsen funnet seg til rette. Hun er ikke typen til slå seg ned i First House.

Thorbjørn Jagland endte som generalsekretær i Europarådet. Hvis Jens Stoltenberg blir generalsekretær i NATO, ligger det an til at Jagland må sette kursen hjemover. I så fall bør Bondevik ønske ham velkommen til Oslo-senteret. Jagland har et internasjonalt kontaktnett av en egen verden. Han kan gjøre nytte for seg i politikken i mange år framover selv om han ikke bekler en internasjonal toppstilling.

Jonas Gahr Støre ble lagt merke til i internasjonale sammenhenger da han var utenriksminister. Med sin evne til å ha oversikt over internasjonale forhold, raskt sette seg inn i og utforme politikk i situasjoner som oppstår, kommentere saker offentlig og operere med klokskap og oppslutning på internasjonale møter, raget han høyere enn de fleste. Men Støre sa ja til å gå neste klasse i den statsministerskolen Jens Stoltenberg hadde planlagt for ham. Fra utenrikspolitikken gikk veien til uriasposten i Helsedepartementet, og nå går han siste klasse som finanspolitisk talsmann. Støre er klar som et egg til å bli leder for Arbeiderpartiet. Blir Støre statsminister, kan han enda rekke en internasjonal toppjobb etter at statsministertiden er over.

Noen vil ha det til at det er et problem at det ikke er noen som vil utfordre Stoltenberg som partileder. En av dem er tidligere statsråd og leder av kvinnenettverket i Ap, Karita Bekkemellem. Hun sier til Klassekampen at Ap mangler en kultur for å bygge opp kvinnelige kandidater, og for så vidt mannlige også. Denne kritikken treffer ikke. Det mangler da ikke på profilerte kvinnelige politikere i Ap. Da Helga Pedersen ble valgt til nestleder, ble det snakket om at hun var den nye Gro. Hun fikk posisjon og muligheter, men det er stor enighet i partiet om at hun ikke er den beste partilederen de kan få. Jonas Gahr Støre rager høyere.

Stoltenbergs mann

Støre har sagt at det var Jens Stoltenberg som fikk ham inn i politikken. Stoltenberg så tidlig Støres potensial som politiker og leder. Da Håkon Lie var krystallklar på at det var Støre som burde overta som leder etter Stoltenberg, gikk det opp for noen og enhver hvor sterkt han sto. Anniken Huitfeldt, Raymond Johnsen og Hadia Tajik nevnes også som mulige lederkandidater. Tajik er et talent av de sjeldne, men for uerfaren til å bli partileder. Trond Giske vil kunne bli en statsminister som setter spor etter seg, men han er for kontroversiell i eget parti. Giske er rasende dyktig, men det mangler noe på evnen som lagbygger.

En viktig oppgave for en leder er å sørge for at noen står klar til å overta når en trekker seg tilbake. Slik sett har Stoltenberg levert så det holder. Det har ingen ting med manglende kultur å gjøre at det er enn mann som står klar. I Ap er det enighet om at Jonas Gahr Støre vil fylle partilederollen bedre enn Helga Pedersen. Verre er det ikke.

Karita Bekkemellem lurer kanskje på hvorfor USA og Europas dyktigste ledere vil ha en som hun i sin bok hevder er svak, utydelig, unnfallende og konfliktsky som generalsekretær i Nato.

Lederstil

Erna Solberg maste seg inn på et blindspor da hun forsøkte å gjøre lederstil til et tema i valgkampen og kritiserte Jens Stoltenberg for manglende gjennomføringskraft. Angela Merkel og Barack Obama vil selvsagt ikke ha en Nato-sjef uten handlekraft. Solberg kommer snart til å møte seg selv i døra, og burde kanskje tenke over hvorfor Aps ledere blir valgt til internasjonale toppjobber i langt større grad enn de borgerliges toppolitikere.

Jens Stoltenbergs styrke er hans evne til å forstå og handle i komplekse sammenhenger, finne samlende løsninger, sørge for forankring framfor å ri egne kjepphester og opptre på en måte som skaper tillit og ikke provoserer unødig. Kall ham gjerne en kompromissmaker. Poenget er at han vet hva han gjør og får framdrift i saker selv om han må kompromisse. I disse tider er dette gode egenskaper å ha for en generalsekretær i Nato.

Jens Stoltenbergs far, Thorvald, uttalte for noen år siden til Ukeavisen Ledelse at evnen til å inngå kompromisser er en undervurdert egenskap i politikken, både nasjonalt og internasjonalt. Denne lærdommen fra sin far er neppe det Stoltenberg vil trekke fram i sin tiltredelsestale om han ender opp som generalsekretær. Men det ligger nok der som en grunnleggende verdi for ham. Og i en tid hvor forholdet til Russland er mer spent enn på flere tiår er det ikke uten verdi å ha en generalsekretær i Nato som er trent i kompromissets kunst.