Den digitale mediemakten

Digitaliseringen fører til at mediemakten samles på færre hender. Politikerne må velge om de vil ha medierasering eller favorisering av støtteberettigede medier.

Venstre er bekymret for maktkonsentrasjonen i mediemarkedet. Det er det all grunn til. En rapport som CORE Group har utarbeidet viser at Schibsted hadde en markedsandel på 32 prosent av papiravislesingen i 2013, 49 prosent av nettlesingen og hele 66 prosent av mobillesingen.

– Undersøkelsen viser at det er på høy tid med en gjennomgang av konkurranseforholdene i mediebransjen, sier nestleder i Venstre, Terje Breivik, til Kampanje.

I regjeringsplattformen heter det at Høyre og Frp vil «tilpasse eierbegrensningene for medier til ønsket om å sikre mediemangfold, og la Konkurransetilsynet forvalte loven om medieeierskap». Breivik er ikke sikker på at dagens konkurranselov er godt nok egnet til å regulere medienæringen.

Spørsmålet er om politikerne er for seint ute. Det skjer voldsomme endringer innen mediene for tiden. I Amedia snakkes det nå om at en kanskje må kutte inntil 500 millioner kroner. Det vil ramme den journalistiske kvaliteten som primært er knyttet til papiravisene. Også Schibsted varsler kutt.

Avisene som står utenfor de to store mediehusene opplever det samme.

Det er mulig Konkurransetilsynet vil mene det er nok konkurranse i markedet med Schibsted, Amedia, Dagens Næringsliv med diverse publikasjoner, Aller der Dagbladet nå inngår, Hegnar Media med Kapital og Finansavisen som hovedprodukter og Mentor Medier med Dagsavisen og Vårt Land. Det er mulig Konkurransetilsynet vil mene at konkurransen er stor nok med disse grupperingene.

Dagens mediepolitikk handler imidlertid om å sikre et mangfold. Det trues av digitaliseringen. Digitale medier gir nemlig ikke like høye inntekter som en får på papir, verken på annonse eller abonnement. Dette faktumet tar ikke politikerne inn over seg. Flere av dagens papiraviser står så svakt at de ikke vil tåle å flytte over i en digital verden. Nisjemedier kan klare å finansiere god journalistikk via digitale annonse- og eller abonnementsinntekter. Medier som henvender seg til bredt marked vil ikke klare det. Skal en lykkes, må en gjøre som Nettavisen, satse betydelig på sex og lette saker som gir mange klikk. Et slikt spor vil aldri Dagsavisen kunne slå inn på. Dagsavisens mulighet er å holde på papiret så lenge som mulig, gjerne i kombinasjon med e-avis som i praksis er identisk med papiravisen.

Regjeringen har hengt seg opp i troen på digitaliseringens muligheter. En sparer trykk og distribusjon. Men det tilsvarer omtrent moms på 25 prosent på digitale publikasjoner. En vinner lite på å redusere momsen til åtte prosent på digitale utgaver når en vil legge åtte prosent på papir.

Journalistikken blir dessuten annerledes på nett enn på papir. En avis på papir eller som e-avis er en redigert helhet. Et nettsted er en annen type medium. Nettet er flyktig. Papiraviser og nettsteder framstår i dag som meget forskjellige, understreker avisforskeren Sigurd Høst i Dagens Næringsliv. På nettet er det mye klipp og lim, få egenproduserte saker og saker som knapt er større enn en notis kan slås stort opp. Det gjelder å få folk til å klikke.

«Dersom de norske avisene slik vi kjenner dem i dag blir lagt ned og det som overtar er nyhetssteder på nett, er jeg redd for at samfunnet blir fattigere», skriver Høst i DN.

Det er dette som er politikernes utfordring. De kan ikke bremse eller styre den digitale utviklingen. Deres oppgave er å bevare – ikke alle, men en god del av dagens mediemangfold. Det gjør man ikke vet å heie fram den digitale utviklingen som om den løser noen problemer. Den øker problemene, slik Breivik peker på. Utfordringen er å gi støtte til abonnementsaviser, enten de gis ut på papir eller digitalt.