Lynaksjon mot forlagsbransjen

Finnes det en skurk i bladenes og bøkenes verden, må det være Bladcentralen. Forretningsideen her er å stenge andre ute. Nå står det som i praksis er et distribusjonsmonopol for fall.

Det er Aschehoug og Gyldendal som er blitt mest eksponert i mediene i forbindelse med at Konkurransetilsynet i går foretok et uanmeldt tilsyn med rett til å ta beslag i bevis dersom de mener det har skjedd brudd på konkurranseloven. De to forlagene er de «minst skyldige» hvis det går an å si det på den måten. De kjøpte for fire år siden «Bestselgerforlaget» for å komme seg inn i «distribusjonsvarmen».

De andre eierne i Bladcentralen er Aller, Egmont Serieforlaget, Egmont Hjemmet Mortensen, Bonnier, Cappelen Damm og Schibsted. Opprinnelig var det ukebladforlagene som var eiere. Ideen var å danne et selskap som kunne distribuere eiernes bladutgivelser. Senere er dette utvidet til paperback-bøker og etter hvert bøker. Landets dagligvarebutikker har utvidet sitt vareutvalg radikalt. Hvor mye bøker en selger, er blant annet avhengig av hvor langt det er til nærmeste bokhandel.

Flere som har gitt ut blader eller magasiner, har irritert seg over at de ikke har kommet seg inn i Bladcentralen. Heldigvis har de hatt Interpress som er eid av Reitan-gruppen. De er i prinsippet åpen for alle. Interpress leverer blant annet til alle Narvesenkioskene.

Aschehoug og Gyldendal kunne ikke sitte stille å se på at det vokste fram et marked for salg av bøker gjennom dagligvarehandelen som de var avskåret fra fordi de ikke var eiere i Bladcentralen. Gjennom Bestselgerforlaget ble de eiere.
Men hva med Kagge, Juritzen og de andre forlagene som ikke er medeiere i Bladcentralen? De må slite hardt for å kunne få inn en bok i dagligvarebutikkene. De er nemlig ikke eiere.

Det er dette systemet Konkurransetilsynet nå vil røske opp i. De er på overtid. Bladcentralen er etter hvert blitt så mektig at noen frykter de kan ta knekken på Interpress. Hvis Konkurransetilsynet griper inn, kan det gi nye muligheter for Interpress.

Det omsettes årlig blad og bøker for to milliarder kroner gjennom 6000 dagligvarebutikker. De store bokforlagene skulle gjerne sett at alle bøkene ble solgt gjennom bokhandelen, og helst gjennom deres egen bokhandlerkjede. I praksis er de opptatt av å selge bøkene sine der de slipper til. Slik må det være.

Konkurransetilsynet har i årevis hevdet at det bør åpnes for fri konkurranse i bokbransjen. De mener bøker kan omsettes etter samme regler som blader. Politikeren har imidlertid ønsket det annerledes. De rødgrønne ville ha en boklov med faste priser på bøker. Den nye regjeringen vil ikke ha en lov, men en avtale mellom forlag og bokhandlere. Det har de nå fått.

Når Konkurransetilsynet første skal tråle seg igjennom mengder av e-poster og papir på jakt etter brudd på konkurranselovgivningen, kan de komme over litt av hvert av interesse. Forlagene har muligens grunn til å trippe nervøst omkring i frykt for hva Konkurransetilsynet kan finne.

Den avtalen forlag og bokhandlere har inngått, står neppe i fare. Det er slik regjeringen vil ha det. Spørsmålet er hvordan bokbransjen i praksis vil klare å leve opp til både avtalens intensjoner og bokstav.
Bladcentralen må forberede seg på en ny praksis. De må åpne opp for at andre enn de som er eiere kan distribuere blader og bøker til landet dagligvarebutikker. Verre er det ikke. Det er neppe grunnlag for å kreve at Interpress også skal kunne levere blader og bøker til dagligvarebutikkene.