Vi hyller mangfoldet, men i praksis skjer det en sterkere ensretting i samfunnet som rammer meningsavvikere og minoriteter. Kamp mot legers reservasjonsrett, omskjæring av gutter og økt bruk av munnkurv i offentlig sektor viser hvilken vei det går.

Dagbladet har gjort en opptelling som viser at 87 prosent av de kommunene som har svart på høringen en uke før fristen går ut, sier de ikke vil at fastleger skal kunne reservere seg mot på henvise til abort. Det er likevel lite som tyder på at regjeringen vil bøye seg for folkemeningen i denne saken. Det skyldes ikke bare at KrF fikk gjennomslag for dette i regjeringsforhandlingene.

Helseminister Bent Høie har argumentert sterkt og godt for det bør være samvittighetsfrihet i saker som har med liv og død å gjøre. Hans utgangspunkt er at den lille flokken leger det gjelder, aldri vært noe problem. En må lete med lupe etter abortsøkende kvinner som har hatt et problematisk møte med en fastlege.

Det pøses på med følelsesmessige argumenter. Politikere i rekke og rad opptrer som hardbarkede populister med sine argumenter om at kvinner ikke må nedverdiges og motarbeides og at «legene får gjøre jobben de får betalt for». De som ikke vil være med på det flertallet bestemmer, får finne seg noe annet å gjøre.

Noe av det høringsinstansene bringer til torgs, minner om det vi kan høre fra Vladimir Putin og hans likesinnede. En lov er en lov. Den skal holdes av alle, samme hva. Så enkelt er det.

De fleste land innrømmer leger samvittighetsfrihet i spørsmål som har med liv og død å gjøre. Slikt gjør ikke inntrykk der den norske politiske korrektheten turer fram.

Høyres ledelse bør gå på banen med tunge ideologiske våpen i denne saken og ta et oppgjør for eksempel med Oslos ordfører Fabian Stang. Hvis Erna Solberg og Bent Høie ikke mener det er riktig å gi legene reservasjonsrett, bør de droppe det. Vi kan ikke innføre reservasjonsrett fordi KrF som eneste parti krever det.

Omskjæring

Kravet om å forby omskjæring av gutter er et nytt eksempel på at «ensrettingssyken» brer seg i samfunnet. Det var en tredjedel av delegatene på Venstres landsmøte som ville gå inn for å forby omskjæring. Det burde ligge i ryggmargen hos liberale politikere å sikre minoritetenes rett i møte med flertallet som er skråsikre på at de vet best.

I Norge er det en gryende kampanje mot «å skjære i friske gutter», som det heter på populistspråket. Det finnes tusenvis av leger som vil forsvare denne «skjæringen» på medisinske premisser. Omskjæring av jenter kan det ikke argumenteres for. Det er en skadelig uskikk som rammer og krenker kvinner.

At noen kritiserer omskjæring sønder og sammen, er greit. Men hvorfor skal man på død og liv forlange at samfunnet skal forby det en selv ikke liker eller forstår seg på? Norsk opinion og diverse fagfolk preges i stadig flere saker av en selvsikker besserwisser-holdning.

I USA blir rundt 80 prosent av guttene omskåret. For noen er det en religiøs tradisjon. Andre ser det primært som en vaksine. Helseforskere er bekymret for konsekvensene av at det er færre gutter enn før som blir omskåret.

Etter Utøya

I boken «Etter Utøya» beskriver eksprofessor ved Menighetsfakultetet, Bernt T. Oftestad, hvordan 22. juli-tragedien ble brukt til å ensrette den offentlige samtalen, forsvare den rådende politikken og produsere ideologi til støtte for det flerkulturelle samfunnet. Det ene mediet etter det andre deltok i en kampanje for å gjøre Anders Behring Breivik tilregnelig og fagfolkene som mente noe annet til noen surrebukker. Det ble opplest og vedtatt at den mest alvorlige trusselen ikke kom fra muslimer, men fra høyreorienterte ekstremister. Derfor måtte alle vise «ytringsansvar» og passe på å ikke ytre meninger som kunne bygge opp under ekstremistene.

Vi hyller mangfoldet og ytringsfriheten, men i praksis griper disiplineringen om seg. Vi ser det tydeligst der politikerne styrer, i offentlig sektor. En undersøkelse som Norsk Redaktørforening offentliggjorde i vinter viser at nesten halvparten av mellomlederne i helse-, utdannings- og politisektoren opplever at lojalitetskravet til ledelsen har blitt strengere de siste årene. En tredel oppgir at de har fått dårligere muligheter til å komme med kritiske kommentarer. Stadig flere frykter konsekvensene av å si rett ut hva de mener. I prinsippet har man frihet til å ytre seg. I praksis blir omkostningene så store at en velger taushet. En vil ikke bli uglesett eller bli behandlet som et hår i suppa.

En del kommuner forsøker å få alle ansatte til å gå i takt ved å henvise til omdømme. «Ytringer som kan knyttes til arbeidsforholdet i kommune og som er egnet til å svekke kommunens omdømme, skal ikke forekomme», heter det i det nye regelverket Rana kommune har vedtatt. Det har heldigvis skapt bråk. Det er uakseptabelt å kneble ansatte ved å pålegge dem et omdømmeansvar.

Man tenker på samme måte som når det gjelder reservasjonsretten. Noe er bestemt. Da er det bare å godta det. På papiret kan man protestere, men belastningen blir for stor. Derfor innordner man seg. Slik brer konformitetspresset seg.

I en tid hvor ensrettingen griper om seg og konformitetspresset øker på, trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokratiet kjennetegnes ved at det gis levelige forhold for avvikere, minoriteter og sta protestanter.