Da Amedia for 25 år siden var i økonomisk krise, vedtok LO-kongressen å gå inn med 160 millioner kroner i A-pressen. Dette var begrunnet med at en måtte sikre en motvekt til den borgerlige pressen.

Siden den gang er det rent mye vann ut i havet. Flaggskipet den gang, Arbeiderbladet, er blitt Dagsavisen og eies av Mentor Medier. A-pressen har kjøpt opp de konservative avisene som i sin tid hørte til Orkla Media. I dagens Amedia finner vi både røde arbeiderpartiaviser og blå høyreaviser om hverandre. Redaksjonen gjør i liten grad noe poeng av om de har røtter i en blå eller rød tradisjon. Avis er avis.

Poenget er å lage en avis med bred appell i det lokalmiljøet en hører til. Det betyr ikke en tannløs avis, men en avis som i mindre grad enn tidligere bærer preg av politiske grunnholdninger.

Det er stor forskjell på Klassekampen og en standard Amedia-avis med røtter i arbeiderbevegelsen. Det er liten eller ingen «politisk» forskjell på de store regionavisene som hører til Schibsted og en gjennomsnittlig Amedia-avis.

Den ideologiske eller politiske begrunnelsen for at LO skal støtte Amedia finnes ikke lenger. Er det noen avis LO kan komme til å støtte, er det Klassekampen. Den er frittstående, og Fagforbundet er alt inne på eiersiden.

Så Amedia må klare seg i markedet så godt de kan. De ansatte er fortvilet.

– I mange år har eierne hentet ut gode penger fra Amedia i form av store utbytter. Nå forventer vi at LO stiller seg på arbeidstakernes side og sørger for at de kriserammede avisene får tilført omstillingsmidler. Det vil gjøre at vi kan kjøpe oss bedre tid, noe som er helt nødvendig for at de ansatte ikke skal bli fullstendig overkjørt i denne prosessen, sier Britt-Ellen Nergård, leder av Norsk Journalistlag i Amedia til Klassekampen.

Hun snakker til døve LO-ører. Tidligere LO-leder Roar Flåthen, som sitter i styret, sier at det er nødvendig å foreta den omstillingen det nå legges opp til for å unngå at det skal gå galt med hele selskapet. Han sier en må tilpasse seg den digitale utviklingen.

– Min hovedbekymring er at vi ikke skal klare å finansiere journalistikken og ivareta det samfunnsoppdraget som Amedia bygger på, sier Flåthen. Så derfor må det nedbemannes raskt og effektivt, slik tenker Flåthen og han forutsetter at det skjer i henhold til regler og avtaler.

Det er neppe grunn til tro at Amedia ikke vil følge regler og avtaler. Det er ikke det som plager de ansatte. Det er at så mange må slutte og de frykter avisene blir dårligere.

Ikke ideologi

Det er Telenor og LO som eier Amedia. De ansatte ønsker at eierne skal avstå fra eller redusere utbytte. Det kommer neppe til å skje. For LO er Amedia butikk, ikke ideologi. Det vil bli kuttet kostnader over en lav sko i håp om å kunne oppnå fornuftige driftsmarginer.

Dette er et sjansespill uten like. En vet ikke hvor sterkt de enkelte avisene vil rammes når de går i gang med øksa igjen. Hvis det ikke blir nok gode og relevante artikler å lese i avisene, ender de opp med enda færre lesere. Leserne vil merke det som skjer.

Det er ikke hundrevis av ansatte i Amedia som tvinner tommeltotter. De som nå må slutte holder på med prioriterte oppgaver dagen lang. Det var i de første nedbemanningsrundene noe av «daukjøttet» forvant. Nå kuttes det i produktet. Ledelsen sier at målet er å lage en bedre avis, men det er det ingen som tror på. Målet er nå å lage en god nok avis til at en ikke mister for mange lesere.

Det som skjer i Amedia kan nok gi LO en del negativ PR. Det lureste av Telenor og LO ville vært å selge seg ut at av Amedia, men de finner neppe noen kjøpere med mindre de slår til med en solid rabatt.

Det er utelukket at LO og Telenor går inn med mer penger. De vet ikke hvordan de skal satse enda. I Amedia har de ikke funnet nøkkelen til hvordan de kan få leserne over fra papir til nett. Det er fortsatt slik at inntektene først og fremst er knyttet til papir. Det kan være det fortsatt vil være slik at lesere flest vil betale mye, mye mindre for det de kan lese på nettet enn for papiraviser.