I minst 10 år har det vært en konflikt mellom Politiavdelingen og Rednings- og beredskapsavdelingen i Justisdepartementet. I en fersk rapport som VG presenterer, går det fram at dette fører til at beredskaps- og sikkerhetsarbeidet ikke fungerer som det skal. Både departementsråd Tor Saglie og justisminister Anders Anundsen er smertelig klar over problemet. Saglie sier til VG at de har satt i gang et prosjekt med organisasjonsutvikling, går igjennom oppgavefordeling og samhandling mellom Politiavdelingen og Rednings- og beredskapsavdelingen, og en ekstern konsulent er tauet inn.

Det er en gruppe fra Statens Helsetilsyn som har gjennomført tilsynet i Justisdepartementet. De trekker fram en rekke eksempler på at det ikke fungerer som det skal:

• Departementenes samordningsråd for samfunnssikkerhet og beredskap har ikke hatt noen møter siden januar 2012.
• Departementet har ikke laget noen øvelsesstrategi for sin egen del. Det har ikke vært gjennomført årlige fellesøvelser for departementet.
• Justisdepartementet skulle føre oversikt over alle øvelser i departementene, men Helsetilsynet har ikke funnet noen slik oversikt.
• De har heller ikke laget noen oversikt over aktører på strategisk nivå i regjeringsapparatet, verken roller, ansvar eller varslingsrutiner ved kriser.
• Departementet har ikke en god nok oversikt over kritisk infrastruktur i sin egen sektor.
• Justisdepartementet har ikke oppdatert sin egen risiko- og sårbarhetsvurdering, som er fra våren 2011.
• Justisdepartementet skal hvert år arrangere et seminar om samfunnssikkerhet og beredskap for justissektoren. Det har ikke skjedd.

– Dette tilsynet ble gjennomført rett etter regjeringsskiftet, og det er en bra statusrapport. Sånn sett er jeg heldig, for nå er det min jobb å rydde opp i det som ikke er ryddet opp i tidligere, sier Anundsen til VG.

Tidligere justisminister Grete Faremo repliserer at vi har fått et nytt eksempel på det Frp er best på; å skylde på andre. Hun lister opp en rekke tiltak hun iverksatte den tiden hun var justisminister og hevder endatil at hun løste opp i den langvarige konflikten mellom de to avdelingene i departementet. Hun mener hun la grunnlaget for en ny start og er stolt over det hun fikk utrettet.

Grete Faremo tok kraftfulle grep etter 22. juli. Hele ledelsen i departementet ble byttet ut og ny politidirektør kom raskt på plass. Det var bred politisk enighet om planene for å ruste opp beredskapen og prioritere sikkerheten høyere. Anundsen og Faremo legger begge i vei på en blindvei om de skal krangle om hvem som har fått gjort lite og mye.

Ut fra det som er kommet fram, ser det ikke ut til å være en politisk enighet om det som skal skje. Nå er det Anders Anundsen som har ansvaret og han bør konsentrere seg om å få gjennomført det det er enighet om skal skje.

Det er godt gjort av Grete Faremo å hevde hun har løst en konflikt som er tilsyn rapporterer om etter at hun gikk av. Det er et eksempel på at ledere kan definere en virkelighet slik de ønsker den skal være. Det skal tjene som forsvar for at det en foretar seg gir resultater.

Når to avdelinger har vært i konflikt med hverandre i mer enn ti år, spørs det om en konsulent utenfra klarer å løse opp i problemene. Det er sannsynligvis både faglig uenighet og personmotsetninger som er problemet. Det går også prestisje i hvordan saker skal løses og i hvem som skal gjøre hva. Det er nok i årenes løp tatt en rekke initiativ for å forbedre samarbeidet. Man blir enige om å foreta seg et og annet, men snart er man tilbake i de samme problemene. Etter hvert oppstår det en kultur som gjør at alt samarbeid går tungt og trådt.

I det private næringsliv har en sjef vide fullmakter til å ordne opp i den slag. I staten har ikke ledere den samme handlefriheten til å gripe inn og rydde opp. Det skal kjøres prosesser internt får endringer iverksettes og folk har krav på å beholde jobbene side. Det spørs om ikke det må tas noen radikale grep for å løse opp i den konflikten som har oppstått.

Det er umulig å sitte utenfra å si hva som skal gjøres. Anders Anundsen må våge å foreta andre grep enn å sende inn en konsulent. Han bør stille krav om at samarbeidsforholdene innad skal være radikalt forbedret til høsten. Hvis ikke må han skifte ut en rekke personer og gjøre organisatoriske endringer. Det er et lang vei å gå før beredskap og sikkerhet er der politikerne mener den skal være. Det kan være ambisjonen er for store i forhold til de ressurser som settes inn. Det som ikke vil bli godtatt, er at de skal som gjøre jobben ikke klarer å samarbeide.