Diktat i jordbruksoppgjøret

Tilbudet til bøndene er ikke en form for alenegang fra Sylvi Listhaugs side. Regjeringen står helt og fullt bak henne. Den omleggingen av landbrukspolitikken som tilbudet baserer seg på, er forankret i regjeringserklæringen og ligger milevis fra den landbrukspolitikken Frp har programfestet. Sylvi Listhaug tilbød bøndene rundt 150 millioner mer i forhandlingene. Det er det ikke noe å si på. Staten har ikke tradisjon for å strekke seg så veldig langt fra sitt opprinnelige tilbud i forhandlingene med bøndene. Listhaug har opptrådt balansert og ansvarlig, men det skjer en endring i landbrukspolitikken. Disse endringene har hun begrunnet tydelig og saklig.

Sylvi Listhaug kommer ikke til å fly i Stortinget hver eneste dag for å få sanke støtte for sitt tilbud til bøndene. Hun har ikke så mye mer å si. Det er ikke hun, men KrF og Venstre som i første rekke sitter med problemet. Under den rødgrønne regjeringen gikk KrF lenger enn Sp i å ville støtte bøndene. KrF har mange velgere på bygdene. De ønsker å stå fram som et parti som bygdas folk kan stole på, og jordbruket er fortsatt viktig i bygde-Norge. Knut Arild Hareide har også trukket fram jordbrukspolitikken som en av grunnene til at KrF ikke vil delta i regjeringen. Det naturlige for KrF vil være å stemme imot jordbruksoppgjøret.

For Venstre er det motsatt. Partiet var vinglet fram og tilbake når det gjelder ostetollen, men det er bred støtte i partiet for å ta nye grep i landbrukspolitikken. Hvis Erna Solberg gjør det klart overfor Trine Skei Grande at hun vil ha vedtatt det tilbudet Sylvi Listhaug har lagt fram, vil Venstre gi sin støtte. Verken Venstre eller Høyre er tjent med å kjøre så hardt på denne saken at mediene begynner å skrive om at det er regjeringskrise i luften.

Venstre og KrF trenger ikke være enige i alle saker. De var ikke enige når det gjelder fastlegenes rett til å reservere seg. De tåler uenighet om landbrukspolitikken. Det er i budsjettbehandlingen i høst Venstre og KrF må stå sammen «enig og tro til Dovre faller».

To år siden brudd

Det er bare to år siden bøndene brøt forhandlingene med staten selv om det var deres egen Lars Peder Brekk som var landbruksminister. Den gang var det kroner og øre det handlet om. Nå er det profilen på oppgjøret som er mest provoserende.

Den landbrukspolitikken som er ført de siste ti årene, kan ikke sies å være spesielt vellykket. Landbruket sliter med rekrutteringen og antallet bønder synker år for år selv staten øker bevilgningene og prisene på jordbruksprodukter øker. Det er imidlertid en jevn og god produktivitetsøkning. Det gjør at matproduksjonen holdes opp selv om antallet bønder reduseres.

Sylvi Listhaug fortar en strategisk omlegging. Hun er ikke opptatt av å bremse utviklingen med færre bønder, men styrke grunnlaget for å kunne leve som bonde på heltid og gjerne satse så pass stort at en må ansette folk. Da må de som vil satse sterkere gis rom for det ved at kvotene økes.  Dette er vondt for de som driver små bruk. Flere av disse vil gi opp tidligere som følge av den politikken regjeringen vil føre. Det er prisen en må betale for å få til nødvendig omstilling. Skulle vi forhindret at antallet gårder blir lagt ned, måtte vi økt støtten til bøndene radikalt. Det er i alle fall ikke Ap rede til.

Sentralisering

Per Harald Grue, som ledet forhandlingene fra statens side i nærmere 30 år, mener Listhaugs tilbud til gi kraftig sentralisering, lavere matproduksjon og svekket rekruttering. Det er neppe tvil om at det vil føre til mer sentralisering. Det er meningen at landbruket i større grad enn i dag konsentreres i de områdene av landet der forutsetningene for å produsere er best. Men ved at kvotene økes, legges det også til rette for at bønder i bygdene som vil satse, får større muligheter til det. I en bygd hvor de var 10 gårder for 20 år siden, er det i dag kanskje fem. De sliter alle. Det burde kunne være grunnlag for to. De tre vil raskere måtte gi opp med det tilbudet Listhaug har gitt, men de to kan raskere bygge seg opp slik at de kan drive på heltid. Derfor er det slett ikke sikkert at rekrutteringen til bondeyrket svekkes.

Hvis den politikken Listhaug vil føre, innebærer lavere matproduksjon, mislykkes hun. Målet er minst å holde produksjonen på dagens nivå, men at vi i større grad produserer det det er størst etterspørsel etter og det vi har best forutsetninger for.

Det er ingen rasering av landbruket det legges opp til i Sylvi Listhaugs tilbud. Skulle det vise seg at det blir resultatet, er det ikke mer enn en år til det kan foretas justeringer.