Jagland og kineserne

Harald Stanghelle og Morten Wetland har det til felles at de har bøttevis med erfaringer og kunnskap og vet hva de gjør, vanligvis i alle fall. Wetland skrev i forrige uke i et innlegg skrev at «den pinligste dagen som FN-ambassadør» var dagen da det ble kunngjort at Barack Obama fikk fredsprisen. Han fortalte hvordan daværende stabssjef i Det hvite hus, Rahm Emanuel, skjelte ut hans kollega for tildelingen. Wetland skriver dette vel vitende om at det er en kampanje på gang for å sparke Thorbjørn Jagland som leder av Nobel-komiteen. Wetland gir de som vil ha Jagland vekk gode argumenter. Regelen er at diplomater ikke går ut med hva representanter fra andre lands regjeringer sier til dem. Det forutsettes av dette forblir internt. Det er oppsiktsvekkende at Wetland bryter denne praksisen. Det skyldes ikke en tilfeldighet. Det er nøye planlagt. Han vil bidra til at Jagland og andre i komiteen byttes ut. Er dette noe han gjør som privatperson? Skriver han på oppdrag for noen? Er det noen som blir fakturert for den tiden han brukte for å skrive artikkelen?

Den kinesiske stat har han i alle fall ikke sendt faktura til. Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, antydet det i en kommentar i går. Han refererte det han kalte et godt rykte. Det gikk ut på at kineserne hadde engasjert First House for å påvirke politikerne til å skifte ut medlemmene i Nobel-komiteen. First House rykket umiddelbart ut og sa at de ikke hadde et oppdrag fra den kinesiske stat. Det virket som om det var helt uhørt å antyde det. Hvorfor det? Hvis kineserne hadde tatt kontakt, ville vel First House svart ja? Eller ville de ikke det? Tar de ikke oppdrag fra andre lands regjeringer eller er regimet så pass autoritært at de ikke vil jobbe for dem?

Morten Wetland bekrefter imidlertid at First House har norske kunder med interesse i Kina. Wetland vil naturlig nok ikke si så mye om hva oppdraget går ut på. Det er nærliggende å tenke seg at det handler om å påvirke politikere til å endre politikken overfor Kina. Det vet vi norske næringsinteresser ønsker. I et slikt perspektiv kan innlegget Wetland skrev være en del av oppdraget.

Døråpner?

Det er vanskelig å tenke seg at Wetland har påtatt seg et oppdrag med å fungere som døråpner i Kina. Men hvis det er det oppdraget går ut på, burde han kunne si det. Det er litt verre, for ikke å si pinlig, å innrømme at han blir betalt for å påvirke norske politikere og at han bruker opplysninger han har fått i fortrolighet for å få skikkelig slagkraft.

Harald Stanghelle er sterkt kritisk til den rollen kommunikasjonsbyråer har fått i det politiske liv. Han trekker fram Wetland som eksempel på hvor ille det er blitt. Han gjør det verre enn det er ved å bringe videre et rykte om at det er kineserne som betaler. Seriøse politiske kommentatorer driver ikke med ryktespredning. Det de skiver skal være basert på kilder. Er det anonyme kilder en baserer seg på, bør en han minst to som er uavhengig av hverandre før en fremsetter en påstand om et faktisk forhold. Stanghelle har ikke noen kilder. Han har et rykte. Det kunne han fått avkreftet ved å ringe Wetland før han skrev. Det tenkte han selvsagt på, men valgte å ikke gjøre det. Han valgte ryktet og visste det ville skape oppstyr. Han ville belyse hvordan kommunikasjonsbyråene fungerer når de bruker kjente aktører til å fremføre budskap i det offentlige rom som anonyme kunder har stor interesse av.

Under normale omstendigheter er ryktespredning i strid med «Vær Varsom»-plakaten. Det er gode grunner til at Pressen Faglige Utvalg vurderer Stanghelles kommentar. Det er påfallende at Stanghelles tidligere kollega, nåværende generalsekretær i Norges Presseforbund som er sekretariat for PFU, Kjersti Løken Stavrum, alt har uttalt at hun ikke kan se at Stanghelle har forbrutt seg. Stanghelle selv er klar over at han operer på grensen og forstår at andre kan vurdere det han har skrevet annerledes. Han ville provosere First House og Wetland til å komme ut i åpent landskap. Da måtte han gå over streken i forhold til standard kommentarskriving. Å begi seg ut på en vei der målet helliger midlene, er tvilsomt. Stanghelle mener det lar seg forsvare når hensikten er så pass god som å ta rotte på et stort og mektig kommunikasjonsbyrå som utøver sin makt i det skjulte