I festskriftet til professor Øyvind Østerud hevdes det at hans viktigste ærend har vært å avdekke uintenderte konsekvenser av handlinger en mente ville gi et positivt bidrag til en ønsket samfunnsutvikling. Det er som med medisiner: De kan ha god virkning på en sykdomstilstand samtidig som bivirkningene kan være temmelig belastende. I noen tilfeller blir bivirkningene så store at medisinen må droppes.
Bivirkningene, de uintenderte konsekvensene av vedtak som har en god begrunnelse, bør løftes mer fram i den politiske debatten. Den slags drukner særlig når mediene griper fatt i en sak og politikerne stiller seg i kø for å være sjokkert og kreve rask handling for å få bukt med problemet. For et par uker siden avdekket VG at de interne rapportene Statens vegvesen utarbeider etter en ulykke blir holdt hemmelig. Slik har det vært fra man begynte å lage slike rapporter for snart ti år siden.
En kvinne sto fram og hevdet hun kunne blitt frikjent for bildrap om rapporten fra Vegvesenet hadde blitt lagt fram for retten. Jurister sto fram på rekke og rad med krav om offentliggjøring av alt materiale som kan belyse en ulykke. Det gikk ikke mer enn ett døgn før samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen forsto at det ikke nyttet å stå imot åpenhetskravet fra diverse politikere, jurister og medier. Veidirektør Terje Moe Gustavsen forsøkte først å forklare hvorfor dette var interne rapporter. Han talte for døve ører. Frps nestleder, Per Sandberg, hevdet endatil at han burde få sparken blant annet fordi han ikke hadde kommet på av seg selv at slike rapporter må være åpne.
Linda Hofstad Helleland (H) kom trekkende med Høyres mening fra 2009 om at et uavhengig vegtilsyn, ikke Statens vegtilsyn, bør utarbeide slike rapporter. Vi har i dag et Vegtilsyn som har en fri stilling men som formelt er lagt under Statens vegvesen. For en tid tilbake flesket de til med sterk kritikk av sviktende kontrollrutiner i Statens vegvesen. De går ikke politiet i næringen som etterforskere av ulykker. Det ser ut til at det er det Høyre ønsker seg, for Helleland vil ikke at Statens vegvesen skal granske seg selv. Det skal et uavhengig tilsyn gjøre. Hvis de skal granske alle ulykker i landet, må bemanningen økes kraftig. Mer byråkrati altså. Det er politiet som har ansvaret for å vurdere alle sider ved en ulykke. De trekker inn eksperter både fra Statens vegvesen og andre om de mener det er påkrevd, for å belyse en sak uttømmende.
Statens vegvesen kan ikke sitte med hendene i fanget. De må også vurdere det som har skjedd, men da skal rapporten offentliggjøres.
Etter stormen var over, pekte professor i helsefag, Geir Sverre Braut og professor i samfunnssikkerhet, Ova Njå, på i en artikkel i VG at verken jurister eller politikere forstår seg på risikoinformert sikkerhetsstyring og organisatorisk læring. Deres utgangspunkt er at det er drevet et meget godt trafikksikkerhetsarbeidet i Norge de siste 15 årene og at Statens vegvesen har brukt store ressurser på dette. Det er bygget opp et regime der rapporter fra ulykker inngår i internkontrollen. Poenget er å peke på hva som kan gjørers bedre og hva en kan lære av en ulykke – å anlegge flere perspektiver, ikke fokusere på om det er mulige syndebukker i systemet. Fordi dette har vært interne dokumenter, har en også følt seg fri til å beskrive adferden til de involverte aktørene.
Professorene skriver: «Dersom resultatet blir at vegmyndighetenes interne forbedringsprosess blir brukt som grunnlag for offentlig ansvarsgranskning for om mulig å rette sanksjoner mot dem i forbindelse med uønskede hendelser, fører det galt av sted. Man tar mannen istedet for ballen.»
De peker på faren for at det brer seg en fryktkultur i Statens vegvesen og at dette vil prege rapportene som lages etter en ulykke. Slik det har vært fram til i dag, har poenget vært å belyse en ulykke ut fra ulike perspektiver og understreke det en selv kan gjøre bedre. Noe helt annet er det om rapporter som lages skal legges fram i en rettsal eller kunne offentliggjøres i VG.
Det er allerede bestemt at rapporter fra ulykker skal offentliggjøres. Dermed vil disse rapportene endre karakter. De blir ikke lenger laget for at Statens vegtilsyn skal kunne forbedre seg. De vil bære preg av at Statens vegvesen skal kunne forsvare seg om noen skulle finne på å hevde at de har ansvar. Det var ikke meningen, men det blir resultatet.