Forsoning

Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen representere ytterpunkter i politisk lederstil. Hagen er en slugger, han kan servere nådeløs kritikk mot sine meningsmotstandere, også i eget parti, og hele hans politiske liv har vært preget at kraftige verbale oppgjør. Det finnes ikke tall på hvor mange politikere og andre samfunnsaktører som har fått sitt pass påskrevet av Carl I. Hagen.

Kjell Magne Bondevik er mild i form, men kan være sterk og tydelig i sak. Han er varsom med å angripe personer og søker kompromisser der det er mulig. Også i sin biografi, der politikere gjerne tillater seg å gå noe lenger i å fortelle om uenighet og karakterisere de en er uenig med, var Bondevik så pass forsiktig at han fikk høre at han skrev for kjedelig. Bondevik vil ikke ha på seg at han er en som går etter mannen, bare etter ballen.

Ikke bare politikk

Bondevik har forsøkt å gi inntrykk av at det bare var FrPs politikk han ikke kunne godta. Det har likevel vært opplest og vedtatt at han og Hagen har hatt et elendig personlig forhold.

Bondevik kunne fastholdt det han har uttalt om FrPs politikk og at han ikke har sagt noe om Carl I. Hagen som person og politiker han ikke kan stå for. Det er på sett og vis riktig. Forholdet til Hagen og Frp må imidlertid ha plaget Kjell Magne Bondevik en del. Han liker ikke at det er en sentral politiker han ikke skal være på skikkelig talefot med.

Like viktig er det at Bondevik må ha sett at Frp oppfører seg langt bedre som regjeringsparti enn han hadde regnet med. Når det gjelder Frp er det Knut Arild Hareide som har hatt rett og Bondevik som har tatt feil.

Ordentlig parti

– Jeg angrer på at jeg ikke tidlig nok anerkjente Frp som et ordentlig politisk parti. Noen sa at vi behandlet dem som spedalske, og jeg angrer på at vi noen ganger uttalte oss på en måte som gjorde at det ble oppfattet sånn, så Bondevik til VG i går.

Dermed var det lagt et grunnlag for at Bondevik og Hagen kunne møtes i Dagsnytt 18 i går for å legge ned stridsøksene.

– Jeg er glad for at Bondevik uttrykte en viss anger for at han litt for sent aksepterte oss som et normalt politisk parti, sier Hagen til VG. Han har følgende kommentar til spørsmålet om det er noe han angrer på:

– Jeg har vært kontroversiell, og kom med noen meget ukloke uttalelser da han hadde en sykdomsperiode. Jeg har ikke noe problem med å finne massevis av uttalelser som jeg i ettertid kan se var ganske krasse, sier Hagen.

Skuffet

I Dagsnytt 18 gjentok Hagen at han var skuffet over at KrF ikke ønsket ham som stortingspresident.

– Jeg kan forstå Hagen, men etter mitt syn skal en stortingspresident være samlende, og vi følte at Hagen var veldig kontroversiell, sier Bondevik.

Saken er at de to ikke hadde tillit til hverandre. Derfor gjorde Hagen det klart i 2005 at det aldri ville bli aktuelt å støtte en regjering hvor Bondevik var statsminister. Det kan nok ha bidratt til at de borgerlige ikke fikk flertall ved det stortingsvalget.

Hevn

I boka «Et liv i spenning» som Bondevik ga ut i 2006 skriver han at Hagens kraftige utfall mot ham før valget i 2005 var en hevn for at Bondevik i 2001 ikke støttet Hagens kandidatur som stortingspresident.

Politikken er full av eksempler på at personer stenger og åpner for løsninger. Bondevik og Hagen er et eksempel på at de to fungerer som bremseklosser for et mulig samarbeid. Knut Arild Hareide og Siv Jensen har funnet ut av det.

Bondeviks uttalelser vil neppe få politiske konsekvenser, i alle fall ikke andre enn at Knut Arild Hareide har styrket sin stilling i partiet. Det er hans holdninger til Frp som gjelder. For Hareide er ikke Frp et parti som baserer seg på et menneskesyn som gjør et samarbeid umulig. Det var denne linjen Bondevik la seg på – med god grunn: Hagen framsto som langt mer uberegnelig enn Siv Jensen. Hun har bestemt seg for at Frp skal sitte i regjering, og tar konsekvensen av det. Hagen ble som en Moses, en som ikke fikk være med inn i det lovede land.

Hareide kan komme til å bryte samarbeidet med Frp – ikke på grunn av menneskesyn eller at de ikke har ledere man kan ha tillit til, men fordi den politiske avstanden blir for stor.