I Sverige må de eldre velge mellom 100 kommersielle foretak når de skal ha hjemmehjelp. For de som tror på konkurransens velsignelser må de eldre befinne seg i et lykkeland. Her kan de velge både fra øverste eller nederste hylle og vurdere pris og kvalitet fra de ulike tilbyderne.

Men jevnt over er ikke 80–90 åringer særlig sugne på å shoppe rundt for å finne de tjenestene som er best og billigst. De fleste er fornøyd med god standard pleie.

Der det er fri konkurranse og mange aktører, vil nødvendigvis kvaliteten variere. Aktørene kjenner kvalitetskravene, men de må forsøke å kutte kostnader slik at de vinner fram og får oppdrag.

– Kommersialiseringen av svensk eldreomsorg går ut over kvaliteten, sier professor i sosialt arbeid Marta Szebehely ved Universitetet i Stockholm til Dagsavisen. Det burde ikke overraske noen. Varierende kvalitet følger av den store konkurransen.

I dag utføres drøyt 20 prosent av eldreomsorgen i Sverige av private aktører. Andelen har økt kraftig de siste årene, og nå dominerer store konsern milliardindustrien som eldreomsorgen har blitt. I Stockholm er det 220 private aktører innen eldreomsorgen.

Kritikken mot systemet er økt etter at private tilbydere ikke lenger er et supplement til det offentlige tilbudet, men den dominerende modellen, som i Stockholm. Tanken var at konkurransen skulle gi økt kvalitet. Istedenfor fører kommersialiseringen til at man hele tiden forsøker å klare seg med færre ansatte. Det gir mindre tid til hjelp og pleie. Videre blir det flere midlertidig ansatte på grunn av usikkerhet om man får beholde oppdragene. Flere ansatte med mindre utdanning øker faren for svekket kvalitet.

Skifter navn til A

Professor Szebehely peker dessuten på at det er umulig å holde oversikten.

– Flere selskaper har begynt å skifte navn til noe som begynner på A, for at de skal havne høyere oppe på listen over tilbydere. Vi har også selskaper med navn som begynner på både AA og AAA – for å komme høyest mulig opp den alfabetiske listen de eldre får velge i, forteller professoren.

Hvis man er dement, gammel eller har dårlig helse er systemet for uoversiktlig for eldre. Noen får god hjelp fra familien og man kan også få hjelp fra det offentlige. Men selv «de proffe» kan ha problemer med å vite hvem en skal satse på.

I Norge er fire prosent av eldreomsorgen drevet av private aktører. Det lever vi godt med. Det gjør fint lite om andelen private øker en prosent eller to. Vi bør imidlertid unngå tilstander som i Stockholm.

Eldre bør ha rett til å få omsorgstjenester ikke bare finansiert fra det offentlige, men levert av det offentlige. Om kommunen leier inn småfirmaer eller private som har dannet enkeltmannsforetak, får bli kommunenes sak. Det bør også være større private aktører på større steder som kan tilby de samme tjenestene. Da blir «systemet» for de eldre at de kan velge en kommunal tjeneste der kommunen står som garantist for de tjenester som tilbys eller en kan velge en privat aktør som har forpliktet seg på kommunens kvalitetskrav. Da blir det ikke 100 aktører en pleietrengende bestefar skal forholde seg til, men kanskje 10. Det klarer nok de middels spreke.