En stjerne som sluknet

For to år siden ble Ole Gunnar Solskjær sett på som et unikum av en trener. Det var det gode grunner til, blant annet etter at han gjorde braksuksess i Molde. Det var opplest og vedtatt at neste stasjon Solskjærs trenerkarriere var i den engelske eliteserien. Han valgte Cardiff, et omstridt valg mest på grunn av all uroen Vincent Tran hadde klart å skape. Tran er søkkrik. Det er slike eiere et fotballag som vil opp og frem trenger. Solskjær valgte å satse på Cardiff fordi han var overbevist om at Tran ville stille opp med de millionene som var nødvendig for å gjøre Cardiff til et topplag.

Med Solskjær har Cardiff rast mot bunnen. Siden Solskjær overtok 2. januar i fjor har han hatt ansvaret for 25 ligakamper. Han kan ikke notere seg for mer enn fire seiere. De har havnet på 17. plass i Championships. I det siste han har tapt 2-4 mot Norwich og 0-1 mot Middlesbrough.

Hadde Solskjær vært trener for Rosenborg med slike resultater, hadde han vært sparket som trener for lenge siden. Det er ikke noe å si på at Solskjær må slutte når resultatene er så pass dårlige.

Et fotballag er også en del av lokalmiljø. Etter siste kamp ble Solskjær pepet ut av supporterne. Han ble nådeløst slaktet i mediene. Når treneren blir latterliggjort, pepet ut og slaktet av fotballeksperter, fører det til at han mister autoritet overfor spillerne. Når ansatte mister tillit til sin leder, er problemene betydelige. Umotiverte og frustrerte spillere vinner ikke kamper.

Mediene melder at Solskjær har vært i møte med Vincent Tran. De skal ha snakket om en sluttpakke. Solskjær kan få 30 millioner kroner for å dra hjem til Kristiansund igjen, sier ryktene.

Gjør som han vil

Tran er noen for seg selv som fotballeier. Han har fått sterk kritikk for disposisjoner han har foretatt i Cardiff, men han eier nå en gang klubben og kan gjøre som han vil. Det gjør han også, selv om det blir skrik og skrål. Tran ser ut til å tåle motvind og uvær ganske godt. Han liker heller ikke å gi seg. Han var overbevist om at han hadde skutt gullfuglen da han fikk fatt i Solskjær. Jubelen hørtes i hele den engelske fotballverdenen. Solskjær ble ønsket velkommen tilbake der «alle» mente han hørte hjemme – denne gangen ikke som stjerne på Manchester United, men som trener for Cardiff.

Tran liker ikke å ta feil. Han har hatt et inderlig ønske om at Solskjær skulle lykkes. Hvis Solskjær selv har mistet troen på at han vil lykkes, er det slutt. Åge Hareide fikk ikke sparken som landslagssjef i sin tid, men ga seg fordi han mistet motivasjonen etter tap på tap. Hvis Solskjær har guts og tro på at han kan snu utviklingen, kan det være Tran lar ham fortsette. Når det først har gått så galt som det har gått, kan Tran være tjent med å stå fast ved den treneren han har valgt. Han er avhengig av at godt rykte som eier for å kunne få fatt i de beste til å ta over etter Solskjær.

Hvis Solskjær skal fortsette, må han sette ord på hva han selv har gjort feil overfor både Tran og spillerne og få oppslutning om de grepene han skal ta for å vinne kamper igjen. Hvis Solskjær ikke er rede til å ta selvkritikk, har han tapt.

Solskjær er ikke ferdig som trener om han må gi seg i Cardiff nå, men mulighetene for drømmejobben – å få trene Manchester United – er nok betraktelig mindre.

Solskjær er ikke et unikum. Han er en god trener. Det beste er om han får enda noen sjanser i Cardiff. Hvis ikke, står nok andre klar. Å ha gått skikkelig på trynet en gang blir nærmest sett på som en kvalifikasjon når det gjelder fotballtrenere.