Jonas Gahr Støre er en ordenes mester. Det er ikke nok for å bli en god politiker. Politikere må skaffe seg oppslutning i egen parti og blant store velgergrupper for å vinne i politikkens verden. Det handler om på vise at man ikke bare kan snakke for seg, men at en har gjennomføringskraft. Det er resultatene som teller.

Dette vet Støre. Nå er han i gang med å vise eget parti hva han duger til som ideologisk leder og politisk iverksetter.

Det var ordene og ideene som sto i fokus da han ga ut en bok for to uker siden. «Greit nok», men hva betyr det i praksis, ble han møtt med. Støres metode er å stille spørsmål, ikke å gi klare svar ved starten av debatten.

I sommer vakte det oppsikt at Støre på AUFs sommerleir antydet at en del av oljen og gassen kunne bli liggende på havbunnen for å begrense utslippene av CO2.  Støre ble anklaget for å skape usikkerhet om Aps oljepolitikk. Fra LO-hold ble han bedt om å trekke tilbake sine uttalelser.

Nå anklages han for å så tvil om Aps familiepolitikk. Bakgrunnen var at han i helgen uttalte at det kan være kontantstøtte til ettåringer kan beholdes i en eller annen form. Ap har programfestet at de skal fjerne kontantstøtten når det er full barnehagedekning. De har hatt åtte år på seg for å få det til. Når det ikke har skjedd, har det en sammenheng at det er en god del foreldre som ønsker å benytte seg av denne muligheten.

Støre blir anklaget for å ville føre en borgerlig politikk. Han avviser dette og sier han stiller spørsmålet om Ap bør tenke nytt her ut fra det han har hørt fra partiets egne velgere rundt om.

Politikk 2.0

Det er krevende for en partileder å operere som en vandrende tenketank. Støre mener det er en behov for en fornyelse av politikken og snakker om «Politikk 2.0». Han vil selv gå foran og vise at han mener det han sier. Han vil åpne opp for nye tanker og ideer. De kan gjerne gå til høyre eller til venstre. Når det nærmere seg tiden for å vedta et partiprogram, vil han konkludere. Tiden for å lukke til er når det nærmer seg valg. Da er det partiprogrammet som må kjøres fram.

Støre kan lykkes med å komme i kontakt med nye velgergrupper ved å åpne opp for debatt.  Det kan bidra til å vitalisere politikken.  Støre ser ut til å ha særdeles lite sans for «noen har snakket sammen» – tradisjonen i Ap. Han tror ikke på jerndisiplin. Han tror på lojalitet, men en lojalitet som er et resultat av en prosess med meningsbrytning og kunnskapsinnhenting.

Når det åpnes opp for debatt, virker det truende for noen av dem som har makt og som vokter de seiere de har vunnet. Derfor blir det en del støy rundt den prosessorienterte lederstilen Støre legger opp til.

For Støre handler det også om å plassere Ap riktig i det politiske landskapet. Han ser neppe for seg at det er mulig å stable et troverdig rødgrønt regjeringsalternativ på beina foran valget i 2017. SV kan praktisk talt ha sluknet som parti før den tid. Intet tyder på at heller ikke Sp vil klare å svinge seg til nye høyder.

Støre har festet sine øyne på KrF Det er ikke fordi han selv har et kristent livssyn. Det er underordnet. Det skyldes heller ikke at han snakker godt sammen med Knut Arild Hareide. Det skyldes at veien til regjeringsmakt går gjennom KrF. De i Ap som ikke ser det, er blinde, i det minste svaksynte.

Skal Støre i løpet av fire år klare å «røve» Hareide fra Erna Solberg og Siv Jensen, må han begynne nå.  Å signalisere at han er rede til å finne en løsning for  kontantstøtten sammen med KrF, er et strategisk lurt grep vel en uke før de tøffe budsjettforhandlingene starter. KrF skal vite at de har alternativer til «de blå, blå» like om hjørnet.

I Vårt Land blir «kristen-Jonas» hardt kritisert for å lefle med KrF. For en god del av KrFs velgere begynner Støre å framstå som en de kan stole på.