Jan Tore Sanner har lykkes med å få satt i gang en sammenslåingsprosess i rundt om i kommunene. Noen steder tenkes det radikalt og dristig. I andre kommuner er alle piggene ute. De vil fortsette som i dag og har null tro på at de vinner noe som helst på å slå seg sammen med en eller to nabokommuner.

Regjeringen akter ikke å tegne det norske kommunekartet. De vet at hvis staten går for langt i å styre vil reformen oppleves som noe en får tredd ned over hodet. Da mobiliseres det motstand. Framfor å kjøre hardt på hvordan han vil ha det, har Sanner valgt på legge seg i «lytte- og justeringsmodus». Det ser ut til å gi resultater.

Da reformen ble lansert i vår, var det et krav at alle kommuner måtte ha 10 000 innbyggere. Dette «fint ut på papiret» -kriteriet ble raskt utsatt for hard kritikk. Det er andre kriterier, avstand for eksempel, som er like vesentlig i vurderingen av hvor stor en kommune bør være. Sanner innså for vel en måned siden at det ikke ville være formålstjenlig å operere med 10 000 innbygger som et absolutt krav. Det kan vel være han har ment det hele tiden. Nå kunne han komme Ap i møte samtidig som han har fått gitt et signal til kommunene om hva de bør strekke seg mot.

Denne uken kom meldingen om at regjeringen ikke vil kreve at Fylkesmannen skal godkjenne alle kommunale låneopptak før de skal slå seg sammen med nabokommunen. I en høring ga tre av fire kommuner uttrykk for at de var sterkt imot en slik statlig overstyring.

Dermed har Jan Tore Sanner fjernet to av de punktene Ap har sagt de ikke kan godta. Nesteleder i Ap, Helga Pedersen, kvitterer i Aftenposten med «veldig bra». «Jeg ønsker Sanner velkommen etter», sier hun. Det tåler Sanner å høre.

Det Pedersen har igjen av innvendinger er det raske tempo Sanner har lagt opp til og at fylkeskommunene rolle er uklar.

Sanner kommer ikke i mål med alle endringene han ønsker seg innen 2017. Det er ingen krise. En del kommuner vil trenge lenger tid enn andre. Derfor er det heller ikke noen stort poeng å revidere framdriftsplanen nå. La nå de kommunene som ligger først i løypa løpe etter det tidsskjema som er lagt. De vil klare det fint.

Det er ikke klart hva som menes med at kommuner kan bli tvunget til en sammenslåing. Høyre og Ap er enige om at det kan bli aktuelt. Det er ikke noe poeng å føre videre denne diskusjonen på en prinsipielt plan. Det kan være regjeringen kan komme opp med så pass fristende gulrøtter at kommuner ikke ser seg tjent med å sette seg på bakbeina. Og om en del småkommuner motsetter seg å bli slått sammen, kan vi leve med det noen år.

Det skjer interessante prosesser rundt flere byer. Alternativet til å lage større kommuner rundt byene, er å la byene legge nye kommuner inn under seg. Det er gode argumenter for å utvikle større og sterkere byer. Det vil gi muligheter for en bedre planlegging når det gjelder transport og mer effektiv utnyttelse av ressursene.

De diskusjonene som er i gang rundt flere av de største byene, gjør det nødvendig for regjeringen å komme på banen med klare tanker om hvordan fylkes- eller regionsnivået skal utvikles. Når antallet kommuner reduseres og vi får flere sterke bykommuner, bør dagens fylkesstruktur avløses av en regionstruktur. De rødgrønne ga opp å få gjennomføre en regionsreform. De fikk ikke Senterpartiet med seg på å avgjøre hvor grensene mellom regionene skulle gå.

Høyre mener man ikke trenger et ledd mellom stat og kommune. Et flertall i Stortinget vil ha et forvaltningsnivå mellom stat og kommune. Sanner bør glemme sitt primærstandpunkt og gå i dialog med Ap for slå sammen fylker til regioner. Kommuner og regioner bør bli en del av den samme reformen.