Eivind Tesaker gir en forklaring innenfra på hvorfor antallet byråkrater øker – mens produktiviteten står stille.

Frp har hamret løs på byråkratiet så å si fra partiets unnfangelse. Nedbygging av byråkratiet har også vært en fanesak for Høyre. Nå har de alle muligheter for å gjøre noe med det. Jan Tore Sanner tar utfordringen på alvor og leverer jevnlig fornuftige forslag om forenklinger og tiltak som vil gi raskere saksbehandling. Kommunereformen har for eksempel flere tiltak som betyr forenkling og effektivisering. Hovedinntrykket er imidlertid at byråkratiet øker med den nye regjeringen. I alle fall om vi legger FrPs definisjon av byråkrati til grunn.

TV2 foretok for noen uker siden en opptelling av byråkrater ut ifra den definisjonen Frp tidligere har lagt til grunn. Den viser at vi i 2008 hadde 143 469 byråkrater, mens tallet var økt til 160 997 ved siste årsskifte. Det har økt jevnt og trutt hvert eneste år. Økningen er markert i den perioden Høyre og Frp har sittet med makten. Det siste året har landet fått 3464 byråkrater.

Mer byråkrati i vente

Slik kommer det til å fortsette. I dag har vi et helsedirektorat. Regjeringen vil ha et eget for IKT i helsesektoren. Det skal opprettes et eget valgdirektorat. Det har vært snakk om å gjøre endringer knyttet til Vegdirektoratet og styrke Vegtilsynet. Antallet byråkrater vil dessuten øke i takt med befolkningsøkningen. Skal en få sendt asylsøkere som ikke har rett på opphold raskere ut av landet, trenger en flere byråkrater i UDI og UNE.

Det er kostelig å høre FrPs finanspolitiske talsmann, Gjermund Hagesæther, snakke om den kjempejobben byråkratene gjør, hvor viktig byråkratiet er, men at vi selvsagt ikke skal ha flere byråkrater enn det som trengs.

Ap hevder at tradisjonell høyresidepolitikk i seg selv virker byråkratiserende. Stykkfinansiering, konkurranseutsetting og privatisering fører til mer arbeide med kontraktsutforming, internfakturering, tilsyn og kontroll.

I årets budsjett er det satt av 170 millioner kroner til fritt behandlingsvalg. Av dette må 20 millioner brukes til å administrere ordningen. Statens helsetilsyn har advart mot at denne ordningen vil føre til mer byråkrati.

Det kan godt være det er noen kroner å spare på å kjøpe tjenester framfor å utføre de selv, men vinningen går fort opp i spinningen på grunn av interne merkostnader.

Regjeringen har satt i gang et arbeid for å forenkle anbudsreglene. Det kan hjelpe noe på. Forenkling av byggeforskriftene vil også gi effekt ute i kommunene.

Tesaker kritiserer

I sin bok, Departementet – opptegnelser fra et byråkratikontor, gir Eivind Tesaker en forklaring innenfra på hvorfor antallet byråkrater øker, mens produktiviteten står stille. Han peker på at departementets fagarbeidere må bruke stadig mer av arbeidsdagen sin på rapportering og administrasjon knyttet til de nye saksbehandlingssystemene. Det nedsettes stadig flere arbeidsgrupper, det kjøres prosesser, lanseres prosjekter og det skal jobbes i nettverk. Det går stadig mer tid med til interne prosesser styrt av administrative ledere, og det blir mindre tid til faglig arbeid.

Antallet ansatte i departementene har økt med 40 prosent de siste 25 årene. I tillegg kommer veksten i direktorater og tilsyn.

Da Eivind Tesaker begynte i Kulturdepartementet i 2001, var de 122 ansatte som behandlet 4657 saker det året. I 2012 var det blitt 150 ansatte og de behandlet 3926 saker. Fra 2003 til 2008 sendte departementet 23 meldinger og 28 lovforslag til Stortinget. Fra 2009 til 2013 ble det utarbeidet 10 meldinger og 20 lovforslag.

Budskapet i Tesakers bok er at han forstår hvorfor det er blitt slik. Det skyldes kravet om rapportering, utbredelsen av administrative systemer, forsøk på å unngå feil langt ned i detaljene slik at Riksrevisjonen blir fornøyd, planlegging, prosesser, medbestemmelser, høringer og såkalt moderne ledelse. Han bruker prosessen i eget departement for å utvikle kjerneverdier som eksempel på det siste.

«Demokrati, rettsikkerhet, faglighet og effektivitet» – det har alltid vært og bør være kjerneverdiene for et departement, hevder Tesaker. Det bør være likt for alle departementene fordi det følger av departementets rolle i statsforvaltningen. Kulturdepartementet vil være noe mer. Derfor satte de i gang en prosess for å formulere visjon og verdier.

«En moderne arbeidsplass – med motiverte og profesjonelle medarbeidere med høy integritet», det er den nye visjonen. Den er det garantert ikke en eneste byråkrat i landet som er imot. Den kan glatt kopieres og henges opp på veggen overalt hvor det oppholder seg en byråkrat.

Verdier i praksis

Verre er det med verdiene: «Raushet, kvalitet, engasjement og åpenhet». Det vil ikke være mange byråkrater i landet som rekker opp hånden om de som er imot blir bedt om å gi seg til kjenne. Men hva i alle dager betyr det? Er det ikke slutt på rause bevilgninger under Thorhild Widvey? Eller gjelder det bare hvordan man skal oppføre seg i forhold til hverandre i departementet? Eller er det ledelsen som skal bli møtt med raushet? Eler de som er kritiske?  Og er ikke problemet at departementene lukker seg mer for innsyn. Det er nesten umulig for pressen å komme i kontakt med fagfolkene. Alt skal drøvtygges i kommunikasjonsavdelingen før en uttalelse slippes ut. Det skjer i økende grad at informasjon siles ut fra hva den sittende politiske ledelsen ønsker skal komme ut.

Slike prosesser som Tesaker beskriver, og som han har særdeles lite sansen for, kan ha sin verdi som prosess betraktet. Som styring av adferd og holdninger i et departement, har det begrenset effekt. Det koster mer enn det smaker. Men slik er det blitt i et land som flyter av oljemilliarder. Vi har råd til å holde oss med et byråkrati som leverer alt mulig som politikerne bestiller.

Etatene i offentlig sektor har fått i seg de «styringsdosene» som er satt fram for dem. Fagfolk melder om ille bivirkninger. Vi er over i en fase der det er det er styringsmessig overmedisinering som skjer.

Avslørende bok

Tesakers bok er avslørende. I departementene har de penger nok, men de er infisert av ideer og tankemønstre, for ikke å si en ledelsestenkning, som gjør de mindre produktive enn tidligere, hevder Tesaker. Hensikten med mye av tiltakene, er de aller beste. Det skjer for eksempel mye på IT-fronten i departementene. Alt for mye, mener Tesaker. Han hevder at en del av de dataverktøyene som innføres, direkte hemmer mer enn det fremmer saksbehandlingen. Det er blitt mindre effektivt med mer IT, med andre ord. Tanken er at det skal bli mindre papirbruk. Men kopi­maskinene spyr ut like mange sider som tidligere.

Noen vil mene at Tesaker er illojal i måten han beskriver tingens tilstand på. Selv vil han hevde at det er helt nødvendig å være konkret for å belyse det som skjer i den byråkratiske hverdag. Han har et eget kapittel om statsansattes ytringsfrihet. Det er den han benytter seg av. Han bryr seg ikke om at han blir upopulær hos arbeidsgiver.

Svakheten med boken er at han blir for personlig i siste del. Han virker sytete for at han ikke blir hørt og ikke får det som han vil. «Det at de administrative ledere på min arbeidsplass (Kulturdepartementet) etter min mening ikke har ønsket noen reell debatt, og faktisk aktivt har forsøkt å fortie den, har betydning for min tillit til mine ledere». Og hva så? Han kan ikke annet enn å forholde seg til den ledelsen han har. Problemet, etter Tesakers mening, er at hans nærmeste leder de siste årene «har vært beruset av tidens nye tanker». Han mener seg utsatt for hersketeknikker av sin nærmeste sjef og skriver at departementsråden alltid smiler. Her skjærer han fullstendig ut. Han spekulerer i hva som ligger bak smilene, lurer på hva som er ekte og klager over at han nå får mindre smil enn tidligere. Etter at han sendte en artikkel fra Ukeavisen Ledelse om «Faren med stillhet på jobben» til sin nærmeste leder – med oppfordring til å spre den blant de ansatte – har det blitt enda mindre smil å få.

Eget følelsesliv

Det hadde styrket boken om han ikke i så til de grader hadde gjort sitt eget følelsesliv til hovedsak på en del sider. Når Tesaker er så massiv i sin kritikk mot enkeltpersoner som han er i denne boken, påvirker det selvsagt relasjoner til ledere og medarbeidere. Tesaker må finne seg i å bli smilt mindre til og ikke sutre over det.

Ledelsen i næringslivet hadde ikke akseptert denne typen offentlig kritikk. I staten må man det. Det er prisverdig at Tesaker avslører byråkratiet innenfra. Derfor er dette en viktig bok. De forklarer et stykke på vei hvorfor byråkratiet eser ut og hvorfor en ikke nødvendigvis får utrettet mer om det blir flere byråkrater ansatt.

«Etatene i offentlig sektor har for fått i seg de ‘styringsdosene’ som er satt framfor dem. Fagfolk melder om ille bivirkninger. Vi er over i en fase der det er styringsmessig overmedisinering som skjer.»