«Graveren» forteller alt

Gravejournalisten Bjørn Olav Nordahl lager bøker av erfaringene sine. Resultatet blir krim med en etisk nerve.

Bjørn Olav Nordahl har brukt noen år av sitt liv på å avsløre finansfolk som driver med fusk og fanteri. Det kan være temmelig plagsomt å vite hvordan 95 prosent av ulovlige finanstransaksjoner foregår og hvem som trekker i trådene, men mangle de siste bevisene. Da blir det ingen sak av det. Løsningen kan være å skrive en roman om hvordan pengeflyttere opererer både innenfor og utenfor lovens grenser, i skatteparadiser og i tvilsomme kjøp og salg av aksjer. Det er det Nordahl gjør. «Skyggeland» kom for to år siden. I år har han gitt ut «Nullpunkt» og han har planene klare for krimbok nummer tre.

Bjørn Olav Nordahl jobbet 13 år som gravejournalist i Dagens Næringsliv. Han fikk Den store journalistprisen i 2005 for sin avslørende journalistikk og har for øvrig fem SKUP-diplomer. Men i en kritisk artikkel om investoren Arne Fredly, holdt ikke bevisene. Det endte med at DN måtte beklage på forsiden, og Fredly fikk en klekkelig erstatning.

I Skyggeland skriver Nordahl om innsidehandel, de som på ulovlig vis skaffer seg kunnskaper om selskaper fra innsiden og på dette grunnlag kjøper eller selger aksjer før andre. I «Nullpunkt» handler det om hvitvasking av penger, innvandrermiljøet i Drammen, torpedoer, eiendomstransaksjoner og taxikjøring innenfor og utenfor lovens grenser.

De to journalistene i Dagens Økonomi, Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand, følger pengene. De har nese for penger som ikke er tjent på rettmessig vis. Vi møter folk som snakker for å lette sin samvittighet, torpedoer, horer og krevende redaktører. Vi er på Grei kafe i Oslo, i fasjonable strøk i London, på flukt i Angola, blant finansfiffen på Oslos vestkant og i redaksjonslokalene der det pågår en stadig kamp mellom «graverne» og «finansgjengen». I «Nullpunkt» blir også en av eierne som vil at avisen skal nedprioritere dyr, undersøkende journalistikk, tatt effektiv hånd om.

Det er mye å lære om samfunnet, journalistikk og hvordan det foregår i pengenes verden ved å lese Nordahs bøker. Han vil noe mer enn bare å skrive en bok som selger brukbart. Han vil forklare, ta oppgjør, mane til ansvarlighet. Det er en etisk nerve i det han skriver.

Bøkene har også et eksistensielt tilsnitt. Hovedpersonen Bjørnar Nergård er intenst opptatt av meningen med livet og hva som er hans oppgave her i verden. Er det å avsløre bøller og frekke forretningsfolk?

Nordahl kan takke finanskrisen for at han ble forfatter. Han tok imot en solid sluttpakke fra Dagens Næringsliv og gikk i gang med å skrive en roman om å vokse opp som adventist i Drammen. Så kastet har seg over krimmen. Slik det norske samfunnet utvikler seg på kriminalitetens område, vil ikke Nordahl mangle muligheter for å fortelle hvordan de kriminelle opererer – dog i romanens form.

1. Hva jobber du med nå?
Jeg jobber i NRK Brennpunkt og trives meget bra.

2. Kan du nevne tre bøker utenom dine egne som er verd å lese?
Foruten Bibelen, «I hundenes vold» av Don Winslow, «Grensetriologien» av Cormac McCarthy og «Disse vers er ville vekster» av Herman Wildenvey

3. Savner du jobben som gravejournalist i DN?
Siden jeg jobber der jeg jobber, får jeg grave jevnt og trutt.

4. Kommer det flere bøker om Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand?
Ja, treeren er på skissestadiet

5. Hvor mye er det av deg selv er det i hovdpersonen? (vi vil ha svaret i prosent)
Stadig mindre. Nede i 33,3 prosent (Negativ kontroll :-)

6. Tror du den nedbemanningen som skjer i mediene vil føre til mindre gravejournalistikk framover?
Kanskje det blir mindre gravejournalistikk i de tradisjonelle mediene, men jeg tror den vil dukke opp i nye former, på nye plattformer og miljøer. Og så håper jeg det er noen rikinger her i landet som ser seg tjent med å finansiere nye, uavhengige gravemiljøer á la ProPublica (Hører du, Trond Mohn!)

7. Å bli kommunikasjonsrådgiver, ville det for deg vært omtrent som å gå over til «fienden»?
Jeg har gitt mine døtre beskjed om å finne fram kløyveøksa og dunke meg i bakhodet dersom jeg i villelse skulle finne på noe slikt.

8. Hvis vi i Plot vil grave fram noe svineri, hvor bør vi da sette i gang med å grave?
Gjør i alle fall noe som er politisk ukorrekt. Miljøbevegelsen, kanskje.

9. Når Mette Marit for noen uker siden slo et slag for gjenbruk og viste seg i en kjole som andre har brukt før henne (og den var litt trang, skriver VG), er det et eksempel på at verden tross alt går framover?
Det er lite ved det faktum at vi holder oss med et kongehus som får meg til å tenke at verden går framover.

10. Bør Edward Snowden få Nobels Fredspris?
Varslere bør både heies på og vernes. Hvis en fredspris kan styrke varslervernet og inspirere andre, så ja.

Tre gode krimromaner fra noen av våre lovende forfattere …

Hans Olav Lahlum
Maurtuemorderne

Hans Olav Lahlum liker seg både i den virkelige og den fiktive verden. Det var som historiker og biograf han slo igjennom i norsk offentlighet. Når det gjelder fagbøker, er hans spesialitet amerikanske presidenter og betydningsfulle ledere i Arbeiderpartiet. I 2010 debuterte Lahlum som skjønnlitterær forfatter med krimromanen «Menneskefluene». I 2011 kom «Satelittmenneskene» og i 2012 «Katalysatormordet». I høst er han ute med «Maurtuemorderne». Her skriver han om en seriemorder som er løs i Oslo. Unge kvinner blir funnet kvalt på ulike steder i byen. Det de har til felles er at det er plassert en maur på liket.

Det er gode tider for norsk litteratur i utlandet. Lahlums krim er kommet ut i Storbritannia, Italia og i Sør Korea.

Lahlum har også slått seg opp som sjakkekspert. Han har i tillegg snakketøyet i orden. I mai 2013 satte Lahlum verdensrekord som intervjuobjekt i verdens lengste intervju. Han ble intervjuet av Mads A. Andersen fra VG, på en scene i VG-passasjen i Akersgata 55, i 30 timer, 1 minutt og 44 sekunder.

Hanne Kristin Rohde
Mørke hjerter
Den av årets krimdebutanter som har fått mest oppmerksomhet i mediene er Hanne Kristin Rohde, tidligere leder for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. Hun har det til felles med Bjørn Olav Nordahl at hun vil noe med det hun skriver. Hun er jurist, har jobbet 20 år i politiet og er kjent for utallige offentlige opptredener når det har skjedd alvorlige forbrytelser i Oslo.

Rohde øser av sin kunnskap og erfaring fra hvordan politiet jobber med alvorlige forbrytelser. I «Mørke hjerter» møter vi den unge juristen Wilma Lind som med optimisme og engasjement begynner i jobben som leder i Seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Men ressursene er begrenset og ledere rundt henne holder ikke mål. Til tider får en inntrykk av å lese en debattbok med argumenter for at politiet må få større ressurser og ledere som forstår seg på å motivere og rydde vei for sine medarbeidere.

Det er kvinner som blir utsatt for vold og brutal menneskehandel som er bokas tema. Ganske forutsigbart, godt fortalt, men ikke krim som lodder de store dybder. Om Wilma Lind-skikkelsen har bærekraft nok til en serie bokutgivelser, er ikke godt å si.

Sidsel Dalen
21 dager
Sidsel Dalen har også bakgrunn som journalist. Hun er også opptatt av å beskriver hva som skjer på ulike områder i samfunnet i krimromanens form. Hun ble nominert til Rivertonprisen i 2013 og vi kan regne med flere krimbøker fra henne framover. I hennes bok nummer to, «21 dager» møter vi igjen journalist Mia Mikkelsen fra «Dødelige dråper». «Dette er et av de beste forsøkene hittil på å skrive en skikkelig spenningsbok om det norske oljeeventyret. I krimmen «21 dager» skildrer Sidsel Dalen en pill råtten norsk oljeindustri, kynisk menneskehandel og narkobusiness bak glitrende luksusfasader.», skrev Sindre Hovdenakk i VG og ga den terningkast 5. I år er boken kommet i paperback. Neste år avslører hun vel en ny bransje.