Sykehusene sløser bort millioner på fallskjermer. Det er meningsløst å betale Astrid Eidsvik 2,5 millioner kroner for å slutte. Helseminister Bent Høie bør rydde opp i styrenes løssluppenhet.

Barneavdelingen ved sykehuset i Kristiansund holder stengt i helgene for å spare fire millioner kroner i året. Et ti måneder gammelt barn trengte akutt hjelp forrige helg og døde i ambulansehelikopteret på vei til St. Olavs hospital i Trondheim. Det er opprørsk stemning i Kristiansund. Helseforetaket er presset til å sette inn strakstiltak og skal utrede om barneavdelingen skal holde åpent i helgene. Ordførere og rådmenn på Nordmøre nekter å godta helseforetakets disposisjoner.

Både politikere, ansatte og befolkningen reagerer på at helseforetaket bruker millioner på sluttpakker til direktører når det er krise i økonomien. Det er all grunn til å reagere. Det pøses ut penger i sluttpakker som det ikke er grunnlag for.

Trond Michael Andersen ble tvunget til å trekke seg som administrerende direktør for Helse Midt Norge. Han fikk en sluttpakke på 1,7 millioner kroner som tilsvarer omtrent en årslønn. Tidligere toppsjef for Helse Møre og Romsdal, Astrid Eidvik, trakk seg da hun forsto at det nye sykehuset ville ende i Molde og ikke i Kristiansund som hun ville ha gått inn for. Hun fikk en sluttpakke på 2,5 millioner kroner. I fjor fikk fagdirektør Nils Hermann Eriksson som var inne et halvt år som leder for Helse Midt Norge etter at Gunnar Bovim sluttet, en saftig sluttpakke. Han søkte stillingen, men styret ansatte Trond Michael Andersen. Styret lot Eriksson få beholde direktørlønnen selv om han nå jobber som lege. Det er fire år til han går av med pensjon. Dette gir foretaket en ekstrakostnad på 4,7 millioner kroner fordelt over fem år. Det finnes tilsvarende tilfeller i alle foretakene.

50 prosent høyere lønn

Da Eriksson ble ansatt, fikk han 50 prosent høyere lønn enn forgjengeren i stillingen. Den samme tendensen har vi sett flere steder i helsevesenet. Det er ingen steder i offentlig sektor hvor lederlønningene har økt så sterkt som innen sykehussektoren. Utviklingen har skjedd under de rødgrønne.

Lederlønningene innen sykehussektoren kunne vært redusert med 20–40 prosent. En ville fått de samme lederne, for en konkurrerer i liten grad med det private næringsliv om ledere innen sykehussektoren. Mest overbetalt er ledere i de regionale helseforetakene. De har Bent Høie planer om å kvitte seg med, med mindre han ombestemmer seg.

Det er ingen grunn til å kritisere avtalen som er inngått med Trond Michael Andersen. Han ble presset ut av stillingen av helseminister Bent Høie. Enhver arbeidstaker som mister jobben som følge av et en eier gir beskjed til en styreleder om at daglig leder skal forsvinne ut av døren innen en uke, vil minimum få en årslønn. Trond Michael Andersen har endatil akseptert at inntekter han får de nærmeste 12 månedene skal gå til fradrag i det han får utbetalt fra helseforetaket. Hadde han nektet å trekke seg og sagt han ville bragt saken inn for arbeidsretten, ville han fått nærmere to årslønner.

Avtalen som ble inngått med Nils Hermann Eriksson, er intet mindre enn misbruk av offentlige midler. Han søkte stillingen han vikarierte i. Styret valgte en annen. Verre er ikke det. Eriksson hadde ikke rett på noen kompensasjon. Styret ville være «snille» siden han ikke fikk jobben. Styrer som opptrer slik, er det ikke grunn til å ha tillit til. Pengene skal gå til pasienter som trenger hjelp, ikke til å blidgjøre ledere som er skuffet over at de ikke får en jobb de søker.

Avtalen som ble inngått med Nils Hermann Eriksson, er intet mindre enn misbruk av offentlige midler.

Astrid Eidsvik trakk seg som sykehusdirektør da hun forsto at det nye sykehuset ville bli bygget i Molde. Signalene fra helseminister Bent Høie og Helse Midt Norge var ikke til å ta feil av. Hun trakk seg på dagen med henvisning til at hun følte at hun ble utsatt for et press om å legge fram en innstilling i favør av Molde.

Høringen i Stortinget viste at hun ikke ble utsatt for en uholdbart press. Det var ingen som truet henne. Hun fikk endatil vite at hun sto helt fritt til å legge fram sitt syn og argumentere for det overfor sitt styre.

Eidsvik er ikke en beslutningstaker. Hun har innstillende myndighet. Hun kan ikke kreve eller forvente at styret skal være enig med henne.

Å trekke seg frivillig gir ikke grunnlag for en sluttpakke ut over normal oppsigelsestid. Stengt tatt kan arbeidsgiver endatil kreve at en skal jobbe oppsigelsestiden ut om en slutter frivillig.

Ikke fratrekk

Eidsvik får en årslønn på rundt 1,6 millioner kroner. I tillegg kommer oppsigelsestiden på seks måneder. Hun hadde på forhånd en avtale om en årslønn hvis hun måtte slutte og uten en bestemmelse om inntekter et år fram i tid skulle gå til fradrag. Derfor kan hun nå starte opp som rådmann i Ålesund med millioner i banken fra sin tidligere arbeidsgiver.

Styreleder Stein Kinserdal uttalte til Romsdals Budstikke at «Eidsvik har gjort en stor innsats som direktør gjennom 20 år, og vi ønsket å vise romslighet» Han legger til at han skjønner at en så romslag avtale harmonerer dårlig med den økonomiske situasjon helseforetaket befinner seg i.

Det er dette han ikke skjønner. Eidsvik skjønner det visst heller ikke. Når Eidsvik tar initiativet til å slutte, kan hun ikke kreve det samme som om arbeidsgiver ber henne tre til side. Det lengste Kinserdal skulle gått, var å tilby henne garanti om å beholde samme lønn et år inkludert oppsigelsestiden, men med avkortning med andre inntekter.

Når helseforetak sløser med millioner det ikke er grunnlag for, bør folk reagere. Det er Bent Høies jobb å rydde opp.