Da Robert Eriksson ga Joakim Lystad sparken, serverte han det som lå nærmere en ønskeliste enn en strategi for å få Nav på rett kjøl.

De to Nav-sjefene vi har hatt, Tor Saglie og Joakim Lystad, var begge valg på øverste hylle. De er byråkrater av første klasse. Saglie ble pepret med kritikk de årene han var sjef. Det var misnøye over hele linjen. Grunnen var at reformen ble kjørt igjennom i et for raskt tempo, og at bevilgningen ikke sto i forhold til de oppgavene Nav forventes å skulle løse. Tor Saglie godtok de budsjettene han fikk og ble sittende i klisteret – med misnøyen. Men han er rasende dyktig. Grete Faremo hentet ham inn som departementsråd i Justisdepartementet for å rydde opp etter 22. juli-terroren. Et eksempel på at sjefer som blir regnet som under pari et sted, kan få store oppgaver et annet sted.

Mange pustet lettet ut da Saglie trakk seg, og forventningene var store da Lystad tok over. Han hadde et godt rykte på seg etter det han hadde fått til i Mattilsynet. Her var flere tilsyn ble slått sammen, og det ble sagt at Lystad var sterkt opptatt av å ut utnytte IT-teknologiens muligheter.

– Dette har vært en omfattende prosess, og vi har vært på jakt etter den beste kandidaten i landet. Lystad svarer til de forventingene vi har, sa arbeidsminister Hanne Bjurstrøm da Lystad ble ansatt.

Lystad ikke problemet

Det er ikke Lystad det er noe galt med. Det er Nav. Det er greit at etatsjefer må gå av innimellom dersom ikke samarbeidet med den ansvarlige statsråd fungerer, man påviselig gjør grove feil, sprenger budsjettene eller på andre måter viser at en ikke klarer den jobben en er satt til.

Robert Eriksson gav ingen holdbare begrunnelse for hvorfor Lystad må slutte. Det er nummeret før tullprat å si at Nav har satt systemet foran menneske og at menneskene nå skal settes foran systemet. Han brukte uttrykket at det «dreier seg om summen av mange ting i den retningen Nav har beveget seg gjennom flere år». Men Nav har da vel ikke drevet i en annen retning enn den arbeidsministeren har ønsket? Robert Eriksson har pøst på med direktiver i form av oppdateringer av tildelingsbrev siden han overtok. Hva er det Lystad ikke har fulgt opp?

Han nevnte også at «a-en» er blitt borte i Nav. Igjen en upresis språkbruk. Det han mener er Nav ikke har fått flere i arbeid. Men det kan da ikke Lystad henges for. Hvor mange man får i arbeid, avhenger av hvilke tiltak politikerne vil legge til rette for.

Et mislykket IT-prosjekt og stor bruk av konsulenter var tema for kontrollhøringen. Per Olaf Lundteigen som sitter i komiteen, mener Lystad svarte meget godt for seg.

«Nav-reformens far har muligheten for å bli dens redningsmann. Det bør skje ved at det gjøres omfattende organisatoriske endringer.»

Mediene skriver at det er på vei en rapport der ledelsen blir kritisert for ikke å styre utviklingen på IT-området godt nok. Det er mulig dette har vært med i Erikssons vurdering. Det har vært flere eksperter inne og sagt sin mening om hvordan Nav bør løse IT-utfordringene. Lystad har sagt at han ikke er enig i alle de råd han har fått. At de har problemer på IT-området innrømmer han. I høst måtte han be IT-direktøren slutte.

«Knus Nav»

«Den personen som kan lede Nav, finnes ikke», sier førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf, ved Handelshøyskolen BI til E24. Han mener en bør benytte muligheten til på knuse hele Nav.

Nav kommer nok til å bestå, men Robert Eriksson lurer seg selv hvis han tror problemene Nav sliter med løser seg med en ny sjef. Nav er en politiske konstruksjon og et sammensurium av statlig og kommunalt ansvar. Dette gir en ufokusert organisasjon. Når man ikke evner å prioritere, er det fare for at en ikke blir god på noe. Det er nok riktig at Nav ikke er så gode som de burde være på å få folk i arbeid. Grunnen er at det er så mye annet de skal drive med.

Det er blitt foreslått at man bør finne folk fra Forsvaret eller bankvesenet for å lede Nav. Det er slett ikke sikkert det blir vellykket. Det er avgjørende at den nye Nav-sjefen har solid erfaring i å forholde seg til politikere og forstå den dynamikken som utspiller seg i forhold til en statsråd. Nav er en forvaltningsorganisasjon. De opererer på grunnlag av lover og regler gitt av politikerne. Her skjer det stadige endringer. Statsrådene vil gjerne ta æren for det som går bra, mens etatsjefer gjerne må ta kritikken for det som ikke fungerer. Det er bare trenede byråkrater som makter denne rollen.

Siri Hatlen nevnes som en mulig kandidat. Hun er utvilsomt dyktig, men vil neppe gå inn i en slik politisk styrt posisjon. Sannsynligvis fikk hun mer enn nok da hun ledet Oslo Universitetssykehus.

Eriksson bør vurdere å hente Dagfinn Høybråten hjem fra Nordisk Råd for å ta denne uriasposten. Han var i sin tid trygdedirektør, han kjenner altså Nav innenfra. Han har vært helseminister, arbeids- og sosialminister, statssekretær i Finansdepartementet, rådmann, direktør i Kommunene Sentralforbund, stortingsrepresentant og partileder. Han har ord på seg for å være en iverksetter av første klasse. Høybråten er 57 år. En utmerket alder for en slik jobb.

Dagfinn Høybråten regnes som Nav-reformens far. Han fikk raskt bred oppslutning om å slå trygdeetaten og Aetat sammen og samordne det med kommunenes virksomhet. I 2009 klaget han til Aftenposten over at reformen ikke fungerte som forventet.

– Jeg får mange tilbakemeldinger fra etaten som går ut på at ansatte er frustrert over ikke å få gjort jobben sin og at førstelinjen er tappet for muligheter til å gjøre en god jobb overfor brukerne. Det er blitt dårligere service for brukerne, sier han og mener noe av grunnen er at de lokale kontorene er tappet for både kompetanse, fullmakter og oppgaver.

Det finnes neppe noen som er bedre kvalifisert enn Høybråten til å rydde opp i Nav. Det kan være utfordrende for Robert Eriksson å sette inn en som framstår som bedre kvalifisert enn ham selv. Høybråten vil klare å forholde seg til at han ikke skal være politikkutformer, men en iverksetter.

La Nav-reformens far få jobben med å bli dens redningsmann. Det bør skje ved at det gjøres omfattende organisatoriske endringer.