Jernbanedirektør Elisabeth Enger tror togene i større grad vil gå når de skal om hun får straff og gulrøtter. Hun er merkelig nok veldig positiv til det, som om det er en butikk hun driver med Ketil Solvik Olsen som investor og styreformann, skriver redaktør Magne Lerø.

Det skal de ha statsrådene fra Frp, ambisjonen er i orden.  De eier
knapt magemål når det gjelder hva akter de akter å rydde opp i til nytte og gavn for innbyggerne. Robert Eriksson vil lage et nytt Nav der det ikke lenge er «systemene foran menneskene, men menneskene foran systemene». Folk skal bli fornøyd med Nav, og metoden er å få Joakim Lystad ut av sjefsstolen og Eriksson mann eller kvinne inn. Mens Eriksson lover flere arbeid, vil samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sørge for at folk kommer på jobb til rett tid. Han vil ha slutt på at togene bli forsinket. Metoden er blant annet å straffe Jernbaneverket når sporet svikter.

De fleste forsinkelser og innstillinger skyldes feil på signalanlegget, sporet eller annen infrastruktur – ikke togene selv.

– Når infrastrukturen svikter, har vi nesten ingen sanksjoner som gjør at NSB kan kreve penger. En økonomisk straff når systemet svikter vil være et incentiv til å gjøre noe med problemet, sier samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) til VG.

Tro for all del at ikke jernbanedirektør Elisabeth Enger gir grønt signallys for dette.

-Dette er vi veldig positive til. Vi ønsker økonomiske incentiver. Vi ønsker et system med både belønning og straff. Vi ønsker oss noen økonomiske gulrøtter. Vi tror det kan være en god drivkraft, sier Enger. Hun må være en drøm av en etatsjef. Det er ikke mange som ønsker seg straff hvis en ikke gjør det bra nok.

Hva disse gulrøttene er for noe, framgår ikke. Skal hun og ledergruppa få gulrøtter bokstavelig talt, i form av bonuser? Skal alle ansatte få det? Eller er det slik å forstå at regjeringen skal sørge for at det blir bevilget mer penger til jernbanen neste år dersom Jernbaneverket er flinke med å holde spor og signalanlegg i god stand? Tenker Enger seg at de som har ansvaret for å holde signalanleggene i orden har et så pass sterkt og godt forhold til signalanleggene at de blir motivert av å få høre at «hvis dere gjør deres beste, blir det mer penger til signalanlegg neste år»?

Må skjerpe seg

Eller hva om det blir mye problemer med spor og signalanlegg slik at tog blir forsinket. Da skal Jernbaneverket idømmes en «bot» elle NSB kreve erstatning. Da får de altså mindre penger å rutte med samtidig som en skal forbedre seg. Forestillingen er da den at de skal tenke «nå må vi skjerpe oss, så vi ikke få enda mindre penger til spor og signalanlegg».

Det Enger burde sagt, er at tanken om at en offentlig etat skal straffes og belønnes som om man var en privat bedrift, er noe stort tull. «Øk bevilgningene slik at vi får skiftet ut gammelt materiell og bygget flere spor raskere, da blir det mindre forsinkelser», det skulle hun sagt. Men som den lydige etatsjef hun er, sier hun det statsråden vil høre. Eller så er hun en av de få gjenværende helfrelste av ultrautgaven av New Public Management.

Hvis Jernbaneverket hadde vært en bedrift som hadde inngått avtale med staten om å drifte jernbanenettet, hadde det vært noe annet. Da ville NSB kunne kreve erstatning om spor ikke kunne benyttes av en eller annen grunn. Det er ganske vanlig i næringslivet at det får konsekvenser når en ikke leverer. Men en får ikke gulrøtter av å leverer det en skal. Det er selvsagt.

Lage butikk

Denne «pisk-gulrot» – filosofien som Jernbaneverket nå skal styres etter, er et forsøk på å «lage butikk» av noe som ikke er der. Jernbaneverket har ingen fri stilling slik at man kan forhandle fram en avtalen om bevilgning og levering med Departementet. Dessuten vet vi at årsaken til at tog blir forsinket er at det fortsatt er en gedigent etterslep på vedlikehold og investeringer av jernbanenettet.

Tidligere NSB-sjef, Osmund Ueland, sier til VG at han ikke tror problemene med jernbanen vil løse seg de neste 10-20 årene. Bevilgningene til jernbanen er fortsatt for lave selv om politikerne snakker om at jernbanen er en budsjettvinner.

– Vi har dessverre en jernbane som er altfor sårbar. Den kan sammenliknes med en hundreåring som ikke har lenge igjen å leve. Vi lapper og prøver og fikse på den selv om livet gradvis ebber ut. Det å bygge nytt er den eneste måten å få liv i dette igjen, sier han til VG. Og det må bygges på Østlandet, inn mot Oslo. Det er her problemene er.

Da tidligere jernbanedirektør Steinar Killi (74) begynte i jobben, sa han klart ifra om at bevilgningene måtte økes fra en til fem milliarder hvert år. Han ble innkalt på teppe til departementsråden der han fikk beskjed om at embetsmenn skulle ikke utrykke seg så klart offentlig.

Nåværende direktør Elisabeth Enger vil vel offentlig mene at investeringsbehovet samsvarer med bevilgningen regjeringen legger opp til. Og jobben er å ta det som kommer – enten det er straff eller gulrøtter.

Vi må kunne gå ut i fra at Robert Eriksson ikke har tenkt å ansette den nye Nav-sjefen på «straff og gulrot» -kontrakt. Men en gulrot, en krone i bonus per trygdemottaker som kommer seg i jobb etter å ha vært i Nav-systemet et år, må Eriksson gjerne gi ham, hvis han tror det er det som skal til.

Ledere i offentlig sektor jobber ikke for ekstra gulrøtter, men for å løse det samfunnsoppdraget de har påtatt seg. Det hjelper lite om statsråden har med seg pisk og gulrot når han dukker opp på etatsbesøk.