Tre som forlot flokken

Christian Tybring- Gjedde, Kjell Aril Pollestad og Asle Toje har det til felles at de tenker såpass selvstendig at de er kommet på kant med det miljøet de kommer fra. Det er riktignok bare pater Pollestad som regelrett er falt i unåde.

Den offentlige debatt oser av politisk korrekthet til tider. Verst blir det når mediene overgår hverandre i å henge ut en som våger å står fram med alternative synspunkter. Stortingsrepresentant Christian Tybrig-Gjedde har opplevd å bli «banket opp» i mediene og måtte til slutt ta telling. Han forteller om bakgrunnen for at han ble sykemeldt i boken «Men orkesteret fortsetter å spille». Per Fugelli sa til ­Dagsavisen at han gjerne ville stå fast i heisen med ham for å «gi ham juling». Eivind Trædal skrev om «søppel­mennesker» i Dagbladet og Frank ­Rossavik betegnet meningene hans i Bergens Tidende som «uhyrligheter» og «hatske generaliseringer». En normalt godt utrustet person somChristian Tybring-Gjedde maktet ikke å bli jaget og skjelt ut i mediene uke etter uke fra alle kanter.

Å karakterisere Tybring-Gjedde som en «uhyrlighet» eller ekstremist er skivebom. Den som leser boken, vil se at Tybring- Gjedde er rimelig balansert selv om han riktignok hører til den mest innvandringskritiske fløyen i Frp. Han sprer ikke fordommer eller forfekter konspirasjonsteorier. Han serverer heller ikke oppgulp fra folkedypet og raljerer ikke med sine meningsmotstandere. Tybring- Gjedde er akademisk skolert og er opptatt av å føre holdbare resonnementer. Det bør de som er grunnleggende uenig med ham, kunne innrømme.

Tybring-Gjedde kan anklages for å fortape seg i de negative virkningene av innvandringen, men han er ikke blind. Han ser at Norge trenger arbeidskraft og at vi har internasjonale forpliktelser til å ta imot flytninger.  Det er den manglende integreringen han er opptatt av. Han tråkker på ømme tær. Vi sliter med å integrere innvandrere mer enn politikere liker å snakke om. Hadde politikerene sagt for 20 år siden at de ville legge opp til at vi skulle få skoler på østkanten i Oslo der om lag 90 prosent av barna har innvandrerbakgrunn, hadde det blitt betegnet som skremselspropaganda. Han bruker utviklingen i deler av Oslo som bevis på at politikerne har mistet styringen. Vi driver avgårde dit vi ikke ønsker. Tybring-Gjedde frykter utviklingen i de «muslimske bydelene». Utviklingen i Sverige skremmer.

Det er pessimistisk drag over boken hans. ­Skaden har alt skjedd.

«Ingenting tyder på at norske styringsmakter er villige til å ta inn over seg de konsekvensene som en videreføring av dagens politikk vil innebære. Det er mye enklere å bare la seg drive med. La orkesteret spille videre. Jeg håper min analyse er gal. Ingenting hadde gledet meg mer», skriver han.

Tybring-Gjedde viser hvordan tradisjonell norsk kultur og tradisjoner svekkes fordi det over alt skal ta hensyn til innvandrerne. Han ser tegn på at spenningen i samfunnet øker og at velferdsstaten står for fall blant annet fordi innvandrere belaster trygdebudsjettene i økende grad. Dagens velferdsmodell er ikke bærekraftig med dagens innvandringspolitikk, hevder han.

Da Frp gikk inn i regjering, nedtonet de kritikken mot innvandringspolitikken. Tybring-Gjedde fortsatte å veive ivrig med den innvandrings­kritiske fanen. Det bidro til at han ble mer isolert i partiet. Han siterer Henrik Ibsens i «En folkefiende»: «Den sterkeste mann verden er han som står mest alene». Slik føler han det nok til tider. Men etter at Per Sandberg i forrige måned «dro innvandringskortet», kan Tybring-Gjedde føle seg mer hjemme i partiet. Tybring-Gjedde argumenterer for Frps innvandringspolitikk på en bedre og mer saklig måte enn nestleder Per Sandberg.

For den som vil skaffe seg en oversikt over hva det tenkes om innvandring i Frp utover slagords­planet, kan «Mens orkesteret fortsetter å spille» anbefales. Svakhetene med boka er at det er skygge­sidene ved innvandringen som dominerer. Og det er heller ikke lett å få tak på hva som kan være alternativet til den strenge innvandrings­politikken vi i dag faktisk fører.