Vingeklippet Strasbourg

Når britene vil degradere domstolen i Strasbourg og underlegge den britiske høyesterett, kan det være starten på en utvikling der politikerne tar sterkere grep om tolkningen av menneskerettighetene på bekostning av juristene.

David Cameron krever ikke bare flytting av makt fra Brussel til London. Han ikke bare varsler, han har alt bestemt seg for at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg ikke lenger skal være overordnet høyesterett i Storbritannia. EMD får i praksis kun en rådgivende status.

Å legge fram en lov som gjør det klart at det er britisk høyesterett som har det avgjørende ord, er noe av det første den nye justisministeren Michael Gove går i gang med. Det innebærer sannsynligvis at Storbritannia må trekke tilbake ratifiseringen av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen. Den som skriver under på denne, forplikter seg til å følge vedtak i menneskerettighetsdomstolen.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt av Europarådet 1950 og trådte i kraft 3. september 1953 da den var blitt ratifisert av tilstrekkelig mange av Europarådets medlemsstater. Ratifikasjon av konvensjonen er ett av kriteriene for å bli medlem av Europarådet. Storbritannia har ikke tenkt å melde seg ut av Europarådet. De vil nok hevde at de anser seg forpliktet på menneskerettighetene, men forbeholder seg retten til selv å ta den endelige avgjørelsen av hva det betyr i praksis. De har ikke signalisert at de vil nedlegge EMD-domstolen. Poenget er at de ikke forbeholder seg retten til å la britenes egen høyesterett få det avgjørende ordet, ikke EMD-domstolen.

Overgrep fra flertallet

I forrige århundre ble menneskerettighetene definert som basis for det internasjonale samfunn. Menneskerettighetene definerer individenes rettigheter og skal beskytte borgerne mot mulige overgrep fra staten og det politiske flertallet.  EMD- domstolen rygger ikke tilbake for å felle dommer som til tider gir politikere og befolkning bakoversveis. EMD er suverene når det gjelder å tolke menneskerettighetene og bryr seg null om hva politikere og høyesterett i et land mener. Europas borgere har i realiteten fått en ankeinstans over høyesterett hvis en konflikt på en eller annen måte kan knyttes til en menneskerettighet.

Britene har sett seg leie på å bli overstyrt av dommerne i EMD. Det mest provoserende var at EMD hindret at de fikk kastet noen terrorister ut av landet. En dom knyttet til om det skulle være lov på henge opp et krusifiks i et klasserom i Italia, fikk betydelig oppmerksomhet for over ti år siden. EMD underkjente Stortingets vedtak om KRL-faget i skolen i 2007 og tomtefesteloven som de rødgrønne vedtok, fikk tommelen ned fra EMD for tre år siden. En transseksuell har fått rett i at han kan få endret sitt kjønn i de offentlige registrene, og en nabo fikk medhold i at støy fra en nattklubb må betegnes som krenkelse av retten til privatliv

Menneskerettsdomstolen

Menneskerettighetstenkningen har bredt om seg på stadig flere områder- og EMD-domstolen har utvidet sitt saksområde betydelig. Det er rundt 150 000 saker i køen til behandling i EMD. Dette forteller at man har mistet kontrollen over systemet med ankerett til EMD.

Dersom flere land følger etter Storbritannia, svekkes EMD betydelig. For å hindre at det skjer, må EMD reformeres. Meningen var at EMD skulle konsentrere seg om de alvorlige bruddene på menneskerettighetene, ikke gripe fatt i alt mulig. De internasjonale dommerne mener det godt, men problemet er at de ikke står ansvarlig for andre enn seg selv eller i dialog med et organ som har demokratisk legitimitet. EMDs mandat må presiseres og saksmengden drastisk begrenses, men politikerne må nok til tider tåle å bli tatt i skole av dommerne i Strasbourg.

EMD må ta på alvor at de ikke har legitimitet til å overprøve det politikere og høyesterett i Storbritannia mener. Jus utvikler seg i samspill med politikken. Menneskerettighetene hviler ikke i seg selv. De kan ikke suverent tolkes av jurister løsrevet fra den konteksten en er i. Det må gis ror for nasjonale tilpasninger ut fra kultur og tradisjon. Menneskerettighetene må balanseres i forhold til andre hensyn som politikerne har ansvaret for. Derfor er det problematisk at EMD uten videre kan avvise en dom i et lands høyesterett uten videre i hvilken som helst sak.

Det viker som om løpet er kjørt for Storbritannia, med mindre EMD kommer opp med løsninger som i praksis vil framstå som en frivillig vingeklipping.