Etterlengtede endringer

Tiden er overmoden for flere av endringene i Arbeidsmiljøloven som Robert Eriksson legger opp til. Den krigen LO-sjef Gerd Kristiansen varsler kommer han til å vinne.

I vinter spiste Robert Eriksson bløtkake med LO-sjef Gerd Kristiansen og de andre lederne for arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. De feiret at de hadde blitt enige om en ny IA-avtale. Eriksson hadde latt partene få det omtrent som de ville. Han ville ikke ha bråk rundt denne saken.

Men det var ikke mange månedene Eriksson fikk oppholde seg i paradis. I dag stiger han ut av tenkeboksen og legger fram en rekke forsalg til endringer i Arbeidsmiljøloven. Da Gerd Kristiansen i går fikk høre hva han akter å foreslå, ble han umiddelbart drevet ut av det gode selskap. Kristiansen mener han har kommet med en krigserklæring – og krig skal det bli. Unio-leder Anders Folkestad sier til Dagsavisen at Eriksson har kommet med «et varslet bakholdsangrep».

Det er ingen bomber Eriksson slipper i dag. Retningen og flere av tiltakene er beskrevet i regjeringserklæringen. Dessuten har Venstre klaget over at Eriksson bruker for lang tid på å innføre endringer de mener det haster med å få gjennomført.

Den krigen Kristiansen vil starte, vil hun tape, for det er flertall på Stortinget for det meste av det Eriksson foreslår. Saken skal ut på høring. Den vil vise hvor treffsikre de ulike tiltakene kan antas å være. Eriksson bør være rede til å forandre på planene dersom det viser seg at noen av endringene ikke forventes å gi positive resultater. Arbeidstakerorganisasjonen bør nyansere kritikken mot forslagene fra Eriksson. Om de ikke vil si de er for noe, kan de i det minste signalisere hva de er minst imot.

Eriksson legger opp til utvidet adgang til overtidsarbeid og mer søndagsjobbing, flere midlertidige ansettelser, adgang til å gi vikarer med tariffavtale med utleieselskap lavere lønn og nye regler for aldersgrenser.

Tiden er overmoden for en del av de endringene Eriksson foreslår. Når det på norske sykehus og sykehjem skjer et par hundre tusen brudd på arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, er det loven det er noe galt med, ikke ledere og ansatte. Den nye loven vil gi adgang til å legge opp til andre turnuser. Videre skal ansatte som ønsker det få anledning til å jobbe mer. Det finnes tusenvis av arbeidstakere med god helse som er i en livssituasjon der de kan jobbe mer enn de gjør i dag. Vi trenger denne arbeidskraften, ikke minst innen helse- og sosialsektoren framover.

Flere midlertidige

Eriksson vil gi adgang til økt bruk av midlertidige ansettelser, men det er ikke snakk om at dette skal erstatte fast ansatte som en permanent ordning. Arbeidsgivere har behov for økt fleksibilitet. En våger ikke gå til fast ansettelse med én gang en har behov for økt arbeidskraft. Da kan man selvsagt leie inn ansatte fra et byrå eller engasjere noen midlertidig. Dette vil føre til at flere får prøve seg i arbeidslivet. Målet er å få flere i arbeid. Dette må vi kunne prøve ut. Hvis virkningene blir at ordningen med midlertidig ansatte huler ut ordningen med fast ansettelse, bør vi snu. Det arbeidstakerorganisasjonen frykter er ikke grunn for å ikke gjøre endringer som har som mål å få flere i arbeid.

Regjeringen legger også opp til at det skal være mulig å leie inn vikarer som får en lavere lønn enn fast ansatte. Det er ikke urimelig. Forutsetningen må være at vikarene har en tariffavtale som gir dem den samme lønnen uansett hvilke oppgaver de utfører. Nå kan de som er vikarer oppleve at lønnen varierer mye ut fra hvilke stillinger de tilbys. NHO har vært opptatt av å ikke være bundet til å gi vikarer samme lønn. Norsk Industri har pekt på at det bli langt dyrere å leie inn vikarer om de skal lønnes som fast ansatte. Det er ganske vanlig i industrien at de må dekke både bokostnader og reisekostnader når de henter inn vikarer. Dette blir neppe et stort problem i praksis, fordi en fagorganisasjonene må godkjenne ordningen. De vil selvsagt sikre seg at billige vikarer ikke skal skyve ut fast ansatte.

Eriksson bør få problemer med sitt forslag om å fjerne aldersgrensen på 70 år. Vi trenger en grense der arbeidsgiver slipper å begrunne at en ansatt ikke lenger utfører jobben tilfredsstillende. Vi kan ikke ha selvbestemmelse på dette området også. At arbeidsgivere kan hente inn igjen og ha full styringsrett over ansatte som har nådd pensjonsalder, er noe annet. Vi bør legge opp til at ansatte kan få jobbe så lenge de er i stand til det, men en må finne seg i at oppgavene endres og avlønningen deretter. Olav Thon har passert 90 år og står på som sjef. Det ser ut til at det går bra. Men det betyr ikke at embetsverket til Robert Eriksson bør få holde det gående til de er 90 bare fordi de selv synes de klarer jobben godt nok og at departementet er en trivelig arbeidsplass.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *