Når den interne motstanden mot dagens EU har vokst seg så sterk, kan det bane veien for en utvikling som gjør et EU-medlemskap mer spiselig for Norge.

Det britiske Uavhengighetspartiet, UKIP, med dets leder Nigel Farage, har blitt største parti i Storbritannia. Partiet hadde vunnet 28,6 prosent av stemmene da 56 av 73 parlamentsseter i Europaparlamentet var talt opp. Dermed blir UKIP større enn både statsminister David Camerons konservative parti og opposisjonspartiet Labour. Det er hundre år siden et annet parti enn de konservative eller arbeiderpartiet fikk flest stemmer i et nasjonalt valg i Storbritannia.

Det er kamp mot EU og innvandring som er hovedsakene for UKIP. Den innvandringskritiske holdningen deler de med høyreorienterte populistiske i en rekke EU-land. Det nye trekket ved helgens EU-valg er at disse partiene blir det største i landet, og ikke i hvilket som helst land. Det skjer i Storbritannia og i Frankrike. I Frankrike ble det høyrepopulistiske Nasjonal Front størst, med nesten en fjerdedel av stemmene. Heller ikke det partiet har noen gang vunnet et nasjonalt valg.

Vi står altså overfor den situasjonen at både UKIP og Nasjonalt Front vinner valg til et parlament begge vil bli kvitt. I EU-parlamentet er det imidlertid solid flertall for å beholde både EU og parlamentet.

Gårsdagens valg har sendte sjokkbølge over regjeringene i det toneangivende EU-landene og ledelsen i Brussel. EU-ledelsen har ikke formelt mistet kontrollen. EU-kommisjonen, som har størst makt i det daglige, kan jobbe målbevisst som de alltid har gjort med å sy EU tettere sammen. Men når alt kommer til alt er det regjeringssjefene i det toneangivende EU-landene som bestemmer.

Marine Le Pen

Helgens EU-valg viser at president Francois Hollande har alvorlige problemer. Lederen for Nasjonal Front, Marine Le Pen, hevdet i går at landet ikke kunne ha en president som så få velgere stiller seg bak og som har så liten støtte hos folket. Hun forlanger at det skrives ut nyvalg. Hollande har beveget seg i tunge motbakker lenge, biter tennene sammen og håper på bedre tider. Hollande vil imidlertid måtte ta inn over seg holdningene i det franske folk. Han vil kreve mindre makt til Brussel og mer til nasjonalregjeringene.

Den samme linjen ligger David Cameron på. Han var tidlig ute med å ta på alvor den voksende EU-skepsisen blant velgere. For halvannet år siden lovet han folkeavstemning i 2016 om Storbritannia fortsatt skal være medlem av EU. Han akter å reforhandle en avtale med EU som flytter makt fra Brussel til London.

Situasjonen bekymrer Tysklands Angela Merkel. Hun vil ikke at Storbritannia skal melde seg ut av EU. Det vil bety en alvorlig svekkelse av EU. Hun har tidligere signalisert at hun er rede til å komme Storbritannia i møte. Hvis noen har vært i tvil om at det er nødvendig, bør de ikke være det nå. EU-motstanden er så sterk blant britene om at de kommer til å melde seg ut om ikke politikerne i Storbritannia i større grad får gjøre som de vil.

Det er gjort vedtak i EU om at de skal danne en politisk union for å kunne bevare euroen og i større grad samordne sin økonomiske politikk når det gjelder skatter og velferdsordninger. Eurokrisen førte til mer forpliktende formuleringer om hva som skal skje framover. Dette har i første rekke vært knyttet til opprettelsen av et felles banktilsyn for eurosonen. Det ble det enighet om i høst og det nye banktilsynet skal være operativt fra november av. Men ennå er ikke alle milliardene som trengs for å etablere en bankunion lagt på bordet.

EU er på vei ut av eurokrisen og inn i en politisk krise som er like tung å løse. I det klimaet som preger EU nå, er det ikke lett å drive unionstekningen framover. EU er nødt til å ta hensyn til at det er en voksende andel av befolkningen i Europa som ikke vil vite av unionsplanene. EU må legge opp til å gi de enkelte landene større selvstyre. For å kunne bevare EU, må Brussels få mindre makt og nasjonalstatene større makt.

I et slikt EU vil det være enklere for Norge å bli medlem. Storbritannia kan bane veien for en tilknytning til EU som ikke innebærer at man må innføre euroen og underlegge seg Brussel like sterkt som EU-landene må. Det er ikke umulig at flere land vil foretrekke en EU-tilknytning på slike premisser.