Når antallet bønder og gårder i drift synker år for år, må den jordbrukspolitikken Ap – med SV og Sp på slep – har ført i åtte år kunne sies å være mislykket. Vil en ikke følge Per Olaf Lundteigen, er det bedre å våge det strategiske valget som Sylvi Listhaug legger opp til.

Strategi handler om å foreta smertefulle valg. Det vil ikke Ap når det gjelder jordbruk. For to år siden ble det brudd i jordbruksoppgjøret, og Sps landbruksminister Lars Peder Brekk ble skyteskive for bøndene. I fjor var det valg. For å unngå full krise i et valgår, måtte Ap strekke seg langt – og bøndene ble rimelig fornøyd.

Nå fortsetter Knut Storberget, landbrukspolitisk talsmann for Ap, partiets «verken fugl eller fisk»-linje i Stortinget. I helgen sa Storberget til Klassekampen at «landbrukspolitikken styres fra mitt kontor». Dagen etter sa han til Aftenposten at han hadde tatt for mye Møllers tran.

Saken er at Storberget ikke styrer noe som helst. Ap har liten troverdighet når det gjelder landbrukspolitikk. Derfor er partiet tjent med at Storberget toner ned sitt overspill. Han frir til Venstre og KrF, men det er det lite å hente.

KrF ser ut til å ha bestemt seg. De nekter å gå med på regjeringens oppgjør. Knut Arild Hareide sier til Vårt Land at «det er viktig for oss å bevare landbruksinstituttet; at det er landbruksorganisasjonene og regjeringen som møtes til forhandlinger». Dette må bety at KrF mener Stortinget skal be regjeringen forhandle på nytt. Virkningen av det vil være bortimot det motsatte av det de sier de ønsker.

Tilbake til Listhaug

Bondeorganisasjonene krever at Stortinget skal sende saken tilbake til Sylvi Listhaug. Den linjen ligger også Ap på. Knut Storberget forlanger at tilbudet skal økes med minst 450 millioner kroner og at profilen skal endres. Hvis Stortinget vedtar dette og regjeringen godtar det, er forhandlingsinstituttet i praksis opphevet. Da har Bondeorganisasjonen ingen incentiver til å bli enige med Sylvi Listhaug neste år. De vet at det er mer å hente i Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) sier til Vårt land at både bondeorganisasjonene og landbruksdepartementet over mange år har tilslørt konsekvensen av landbrukspolitikken. En av følgene er at norsk selvforsyningsgrad går ned som følge av at vi importerer stadig mer kraftfôr.

– Norske bønder produserer stadig mindre på norske arealer og mer på utenlandske. Det er billigere for meg å drive stort med melkeproduksjon og kjøpe kraftfôr enn å dyrke mitt eget gress, sier Lundteigen.

Lundteigen har gode analyser, men det er ikke flertall for den omleggingen og satsingen på landbruk han ønsker seg. Da er alternativet den strategien Sylvi Listhaug vil prøve ut. Lundteigen bør heller få gjennomslag for sine tanker om å satse langs sterkere på skogbruket. Her ligger det store miljøgevinster. Vi vil sannsynligvis kunne få mye mer god klimapolitikk ut av å satse 10–20 milliarder på skogbruk enn av elektrifisering i Utsirahøyden.

Ola Gjølberg, professor i økonomi ved Universitetet i Ås og Ap-medlem, sier til Dagsavisen at Listhaug med sitt forslag sier høyt det Ap ikke har turt å si. Han mener Ap ikke bør legge seg på en populistisk linje, og advarer mot å endre spillereglene for landbrukspolitikken.

Venstre med ei hånd på rattet

Det er Venstre som bør redde regjeringen. Det får de ikke KrF med på. Venstre bør stemme for det tilbudet bøndene har fått, men definere en del betingelser som det skal tas hensyn til ved neste års oppgjør. Venstre bør følge årvåkent med på konsekvensen av den politikken som føres. Ved å sikre seg ei hånd på rattet ved neste års jordbruksoppgjør kan de sørge for at de skremmebildene som tegnes opp som konsekvenser av tilbudet fra regjeringen ikke blir virkelighet.

Bøndene fikk et dårlig oppgjør for to år siden og et godt oppgjør i fjor. De får et dårlig oppgjør i år. Venstre kan sørge for at det blir bedre neste år.

Ved å beholde det tilbudet bøndene har fått i år, men knytte betingelser til det, bidrar Venstre til å opprettholde forhandlingsinstituttet.

Politikerne bør skille mellom hva som mer strategisk riktig for en næring på sikt og hva dagens aktører i næringen er tjent med. Med Sp i regjering har bøndene fått «godt med penger», men for lite til at det har stoppet nedbygging av antallet gårder i drift og sikret rekrutteringen til jordbruket. Sp har lykkes i å bremse en utvikling, men ikke endret retningen. Regjeringen vil endre retningen i håp om at det kan gi landbruket nye vekstmuligheter. Tiden er inne for å våge en endring, selv om det er smertefullt for en del.