Lederen for Syriza, det største partiet i Hellas på meningsmålingene, Alexis Tsipras, står fram som en David som akter å utfordre EU-Goliaten i Brussel. Sikt går sjelden bra. Den som ypper seg mot Brussel må til slutt gi tapt, eventuelt med en liten seier som et slags plaster på såret. Om to uker skal det være valg i Hellas. Med mindre det skjer store endringer i forhold til det meningsmålingene viser, får sosialistene i Syriza flertall og Tsipras blir statsminister.

Tsipras nekter å fortsette den sparepolitikken EU og Det internasjonale pengefondet har lagt opp til. Det betyr evig elendighet for Hellas, tordner Tsipras. Han forlanger at det meste av gjelden skal slettes og at Hellas får mulighet til å bygge seg opp igjen.

Tsipras har gode argumenter for at Hellas må få hjelp til å komme seg ut av det uføre de har havnet i. Landets økonomi har krympet med 25 prosent siden finanskrisen. De har knapt nok vekst i økonomien. Arbeidsledigheten blant ungdom er på 50 prosent. Statsgjelden er på 170 prosent av BNP, større enn da krisen startet. Hellas har ingen mulighet for å betale tilbake det de skylder. De trenger mer penger og må kutte kostandene enda mer for å kunne få øke lånene sine.

Ville devaluert

Et annet land som hadde vært i en tilsvarende situasjon, ville ha devaluert. Da ville gjelden blitt mindre, importen dyrere riktignok, men landets eksport ville vunnet på det. Det kan ikke Hellas gjøre, for euroen er deres valuta.

Tsipras vil ut av långivernes jerngrep. Tsipras lover å skrote kuttpolitikken, øke lønningene i offentlig sektor, innføre nye velferdsordninger til grekere som lever som lutfattige og sørge for absolutt nødvendig helsehjelp. Problemet er at det landet han vil styre, er fullstendig blakk. Han tror EU vil gi etter. Det er ingen signaler om det. Angela Merkel og andre tyske politikere har flere ganger sagt at Hellas ikke har noe annet alternativ enn å holde seg til det som er avtalt og akseptere de betingelser långivere stiller.

Også sosialisten Francois Hollande, som vant valget i Frankrike blant annet ved å love noe annet enn den kuttpolitikken EU forlanger, sier Hellas må holde seg til det som er avtalt.

Pest eller kolera

Tsipras må velge mellom pest og kolera – EUs krav eller å droppe euroen. Å gå ut av euroen vil forverre situasjonen på kort sikt. Men etter hvert, for eksempel i et tiårsperspektiv, vil dette kunne bli bedre for Hellas enn om de fortsetter dagens kuttpolitikk.

Hvis et politisk flertall i Hellas mener alvor med å forlate euroen, er det ikke umulig at EU vil forhandle om å slette gjeld. Spørsmålet blir i så fall hvem som skal ta tapet? Er det på nytt skattebetalerne i eurosonen som skal ta regningen eller vil man denne gangen la banker og finansinstitusjoner ta sin del? Da finanskrisen slo inn, valgte regjeringene og EU å redde banker og finansinstitusjoner. Skattebetalerne fikk regningen. Da krisen nådde Kypros for snart to år siden, måtte finansforetakene ta betydelige tap.

Euroen tåler at Hellas går ut. Noen mener endatil at det vil være en fordel om Hellas går ut.

Hellas er et symbol på noe som holder på å gå galt i EU med manglende oppslutning i befolkningen. I Storbritannia er det fare for at det kan bli flertall for at landet skal melde seg ut i en varslet folkeavstemning innen to år. I Frankrike og i flere av medlemslandene vokser motstanden mot den politikken EU fører. Det som skjer i Hellas, vil gi EU-motstandere både her og der mer vann på mølla.

EU er et sterkt system for styring der politikk og finans går hånd i hånd. Landene må tilpasse seg systemet. Det har Francois Hollande erfart. Det kan være at heller ikke Alexis Tsipras vil makte å vinne over systemet. Han kan ende opp som en populist som skaffet seg en posisjon, men som siden måtte bøye seg for EU-systemet.

Noen tror Tsipras ikke bare er en David som vil nedkjemper Goliat i Brussel. De tror han har to i seg til å bli en Moses som får folket med seg på en vandring bort fra EU og finanskapitalens ødelegge lånebetingelser og fram mot bedre tider i det lovede land. Det er vanskelig å tenke seg at Tsipras vil makte å få en slik posisjon i et land som for noen tiår siden var et diktatur og som er i en elendig økonomisk forfatning. Men grekere fortjener drømmen om et lederskikkelser med mot, visjoner og evne til å vinne fram der maktpolitikken rår.