Nødvendig -fleksibilitet

Ukens storstreik forteller dessverre at fagforeninger ikke er rede til å takle de omstillinger som må skje på arbeidsmarkedet i årene framover.

Det er ingen grunn til å hente fram kanonene på grunn av de endringene regjeringen foreslår i Arbeidsmiljøloven. Arbeidsminister Robert Eriksson har gode nok argumenter for de endringer han vil gjøre når det gjelder arbeidstid. Argumentene for flere midlertidige ansettelser er ikke like overbevisende, og han tar feil når han vil utvide retten til å jobbe ut over 70 år. Det er en del Stortinget kan rette opp i.

LO er både en politiske aktør og en interesseorganisasjon for medlemmene. Som politiske aktør er det forståelig at de går til generalstreik. Om de lykkes å ramme regjeringen, er mer usikkert. Streiken står svakt som interessekamp. Det er for mange av medlemmene i fagorganisasjonene som ikke har noe imot større fleksibilitet, så lenge de har kontroll på lokalt plan.

Når arbeidstidbestemmelsene år etter år brytes over 100 000 ganger på sykehusene, er det et tegn på at loven er riv, ruskende gal. De rødgrønne sto med hodet i sanden i åtte år. Den fleksibiliteten det legges opp til samsvarer med de ulike behov og ønsker som finnes blant de ansatte. Det vil ikke plage de ansatte. De lokale tillitsvalgte er i posisjon til å sikre at de ansattes interesser og ønsker blir ivaretatt.

Robert Eriksson gjør lurt i å komme de fagorganiserte i møte når det gjelder midlertidige ansettelser. Ikke i den forstand at han dropper forslaget, men han bør innføre dette trinnvis slik at en kan følge med på hva som skjer. Han bør la retten til å bli ansatt midlertidig være forbeholdt unge under 30 år og dem som har vært arbeidsløse eller uføre en periode. Det er jo disse Eriksson sier han drømmer om å få inn i arbeidslivet. Da får han begynne med dem. Dette får han ganske sikkert KrF med på.

Fordele risiko

Det bør også åpnes for midlertidige ansettelser i bedrifter som vil utvide antallet ansatte. LO bør forstå at hvis man vil ha bedrifter til å satse på nye produkter eller områder, må en redusere og fordele risiko. Den må ligge på eierne ved at de skyter inn kapital, men også på de ansatte ved at ikke alle kan få fast jobb i en startfase.

De rødgrønne er ikke imot midlertidige ansettelser. De har levd godt med dette i årevis når det gjelder universiteter og høgskoler, for eksempel. De kunne satt ned foten den tiden de hadde mulighet. Når det ikke skjedde, var det fordi universitetsledelsen hadde så overbevisende argumenter for hvorfor de ikke kan binde all arbeidskraften de har behov for i faste ansettelser.

Jonas Gahr Støre varsler at Ap nå også vil kreve fast ansettelse i bemanningsselskapene. Han burde vite at det er begrenset hvor mange fast ansatte et bemanningsselskap vil ha. De vil ikke ansette folk de ikke vet om de har oppdrag til. Det vil føre dem utfor stupet i løpet av kort tid. Den slags skrivebordsøvelser som Støre her bedriver, tjener ikke til noe som helst.

Hvis bedrifter ikke kan få leie inn arbeidskraft og ikke ansette noen midlertidig, er eneste mulighet å gå til fast ansettelse.

«Hurra» roper LO, uten å ta inn over seg at det blir færre arbeidsplasser av det. Det kan for så vidt LO leve med. En regjering kan ikke det. Å åpne for midlertidige ansettelser er bedre enn å taue inn bemanningsbyråer.

Norsk industri kan i mindre grad basere seg på olje og gass framover. Det må satses på nyskaping og vekst innen nye næringer. Hvis den eneste muligheten er å ansette folk i fast stilling, vil dette bety sterke begrensinger på nysatsing og omstilling. I de tider vi går imøte kreves det fleksibilitet i arbeidslivet. Det er både de som søker arbeid og de som har fast jobb tjent med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *