Det går på rettssikkerheten løs når en kombinerer tilsyn med anklager og dommerrettigheter, ombudsrollen som meningsbærer og at en kan legge opp til fullt mediekjør med offentlighetsloven i hånd. Det er på tide å rydde opp i dagens gigantiske tilsynsvesen.

Datatilsynet har varslet Wiersholm og PWC om bøter på 250 000 kroner hver. Selskapene protesterer og sier til Finansavisen at tilsynet i disse sakene går ut over sin myndighet. Det skal ikke være personopplysninger på avveie, men tilsynet mener at avtaler som er inngått er mangelfulle. Selskapene vil klage til Personvernnemda. I fjor opplevde Gjensidige noe tilsvarende. De fikk et varsel om en bot på 600 000, klaget til Personvernnemda som konkluderte med at det var så pass store mangler i presisjonsnivået at de ikke ville behandle saken. Den saken kokte bort i kålen.

Høyesterettsadvokat og tidligere sivilombudsmann Arne Fliflet sier til Finansavisen at han er overrasket over Datatilsynets fremgangsmåte og at tilsynet ikke må komme i skade for å felle en forhåndsdom.

– Jeg mener tilsynet starter i feil ende, hvor det riktige hadde vært å gi uttrykk for hva man mente var feil og deretter lot den berørte partene få komme med sitt tilsvar før et varsel om vedtak sendes, sier Fliflet til Finansavisen.

Men slik Fliflet mener det bør være, er det ikke. En skulle tro at når et offentlig organ skal opptre både som anklager og dommer, så var en pinlig nøye på ikke å ende opp med å forhåndsdømme. Det gjør tilsynene hele tiden. Det skjer fort når tilsynene også en ombudsrolle de skal fylle.

Arbeidstilsynet er en versting i klassen. De ble i forrige måned dømt nettopp for forhåndsdømming. De må dekke Egil Stray Spetalens saksomkostninger på nesten en million kroner. Domstolen kritiserer de også for ikke å ha kommet med et dementi da de burde ha for stått at overingeniør Alf Netland Helgeland i tilsynet ikke hadde dekning for sin forhåndsdømming av Spetalen. Direktør Ingrid Finboe Svendsen beklaget ikke før retten nærmest hadde pålagt henne å gjøre det.

Risiko for feil

Tilsyn er per definisjon en instans som har rett inntil retten eventuelt har konkludert med det motsatte. Nettopp kombinasjonen av ombud, anklager og dommer utgjør en risiko for feil.  Man styres av hvordan man på et faglig grunnlag mener det bør være, men er ikke nøye nok med å vurdere om det faktisk er juridisk grunnlag for å felle en dom.

Datatilsynet får medhold i 72 prosent av sakene som bringes inn for Personvernnemda. Direktør Bjørn Erik Thon sier til Finansavisen at han er komfortabel med det nivået. Han burde ha høyere ambisjoner enn å ta feil i en fjerdedel av dommene de faller.

Når vi har lagt opp til et system der tilsynene er både anklager og dommer, skyldes det at de som blir ilagt en bot, kan anke eller bringe saken inn for domstolene. Før den tid har det gjerne blitt adskillig mediestøy av saken. Det gir en betydelig omdømmebelastning å holde en sak gående i årevis.

Når kjente bedrifter eller personer kommer i søkelyset etter at tilsynene har fattet interesse, skyldes det at tilsynene er underlagt Offentlighetsloven. Det er strenge krav til hva som kan unntas offentlighet. Når tilsynet varslet en bot, før den endelig saksbehandlingen er avsluttet, blir det offentliggjort. I det ligge det en forhåndsdom selv om den som mottar dommen sier de ikke aksepterer premissene og at tilsynet må ha misforstått. Saksbehandlingen burde vært avsluttet, alle innvendinger og opplysninger vurdert, før tilsynet fattet en avgjørelse. Vi bør ikke ha et system der «domstolen» varsler hvilken dom de regner med å lande på før alle vitner er ført inn og forsvarerens prosedyre er gjennomført.