Ingen liker å si det som det er, at prioritering handler om å sette pasientgrupper opp mot hverandre. Det må vi gjøre i økende grad framover fordi ressursene ikke strekker til for å gjøre alt som er medisinsk mulig.

I det medisinske fagmiljøet er det rimelig stor enighet om hvordan ressursene i helsevesenet må prioriteres. På slutten av 90-tallet leverte «Lønning 2-utvalget» en utredning om hvordan helsevesenet burde prioritere. Det er fortsatt enighet om at helsegevinst for pasienten og ressursbruk må være avgjørende kriterier. Det er dette dagens praksis bygger på.

I går la «Norheim-utvalget» fram en ny utredning om hvem og hva som skal prioriteres i helsevesenet. De setter ikke til side noen av det «Lønning 2-utvalget» konkluderte med, men bringer inn nye momenter når det skal avgjøres hvem som skal få nei og ja til medisinsk hjelp. «Tap av gode leveår» føres inn som et sentralt kriterium. Det betyr at en del kroniske lidelser i praksis vil komme høyere opp på prioriteringslisten. Utvalget trekker fram multippel sklerose som eksempel. Medisinen er dyr, men det kan bety flere titalls god leveår for en pasient om en får hjelp.

Alder er i seg selv et lite egnet kriterium, men hvis en må velge, er det bred enighet om at det er viktigere å bruke ressurser på å gjøre barn friske enn mennesker som har få år igjen å leve. Det bør ikke lages en bastant regel om at man skal kunne bruke mer ressurser på medisinsk hjelp som gir en mor med flere små barn flere år å leve enn en kvinne på samme alder uten barn. Men i praksis, i de avveininger som de ansvarlige må gjøre, kan slike forhold spille inn.

Det «Norheim-utvalget» leverer er en helhetlig tekning, ikke en detaljert oppskrift som gjør det enkelt å avgjøre hvem som skal få dyr medisinsk behandling. Den tenkningen utvalget leverer og som vi må kunne forvente at politikere stiller seg bak, vil gjøre det enklere å avvise saker som dukker opp i mediene og der opinionen presser på for å gi en pasient dyr behandling. Helsedirektøren eller en representant fra sykehusledelsen kan med «Norheim-utvalget» som basis avslå et behandlingskrav.

Det er nå politikerne har muligheter til å endre prioriteringene. Når de er blitt enige om at «Norheim-utvalget» skal legges til grunn, må politikerne overlate til de ledere i helsevesenet å anvende retningslinjene i praksis. Politikerne må avstå fra å gripe inn i enkeltsaker som mediene griper fatt i.

Utvalget drøfter også bruken av og størrelsen på egenandelene. Dette er en annen debatt. Egenandelene er tross alt beskjedene i forhold til hva medisinsk behandling koster. Dagsavisen har et oppslag i dag om at «lommeboka kan avgjøre helsa di». Her heter det at økt kommersialisering av helsevesenet er elefanten i rommet som helseminister Bernt Høie (H) ikke snakker om. Det er også en annen debatt enn det som er hovedsaken for prioriteringsutvalget.

Først bør en bli enige om de kriterier som prioriteringsutvalget foreslår. Deretter kan en ta debatten om hvordan helsevesenet skal finansieres og organiseres. Her er regjeringen og opposisjonen uenig, men de burde kunne bli enige om prioriteringene.