Den som spiller offerkortet, går lett av med seieren i en tid hvor intimiteten fortrenger stadig mer av saklighetsrommet.

Det går for seg i Bergen for tiden. Tror du ikke mannfolket Erling Borgen dukket opp premieren på Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene i forrige uke. Der var selvsagt også kulturredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik. Hun skriver i egen avis om hva hun opplevde.

Eg trur dramaet er over, eg står der i foajeen og konverserer oppstemt om ei særs sterk teateroppleving, då ein svart skugge baner seg vei. Teatersjefens mann, Erling Borgen, hyttar med neven. «Du skal skamme deg», brøler han. «Du skal skamme deg.»

Det Borgen mener hun bør skammes seg over, er Bergens Tidendes dekning av en arbeidskonflikt der hans kone Agnete Haaland er involvert. Borgen skal ifølge Sandvik også ha ropt «Jeg har håpet jeg skulle treffe deg med hunden i parken om morgenen».

Slike saker er gull for VG. De må selvsagt stille spørsmål om hun er redd. «Nei, det er jeg ikke», sier hun, men hun synes ikke det er bra at Borgen ønsker å overrumple henne i parken.

Sandvik mener Borgen opptrådte truende etter forestillingen. Hva han truet med, er ikke klart. Var det hunden? Borgen rister oppgitt på hodet. Det renner ridderblod i Borgens årer, og han bruker klubbe og kjeft mot mye han mener ikke er som det bør være her i verden. I den aktuelle saken mener han Bergens Tidende driver journalistikk under pari. Da sparer ikke Borgen på konfekten.

Borgen ser neppe på seg selv som en snill og medgjørlig puddel. Han føler for å gjøre VG oppmerksom på at han ikke har en kamphund. Det er «den snille fulgehunden Laban» han går tur med i parken.

Hilde Sandvik og VG klarer å gjøre dette til en «nummeret før Borgen slipper hunden løs på BTs kulturredaktør»- sak. Dette er en sak Sandvik ikke burde ha skrevet om med seg selv i hovedrollen. Det handler om at buldrebassen Borgen kjefter på BTs kulturredaktør. Slikt bør hun tåle. Redaktører tar til stadighet avgjørelser som påfører andre frustrasjoner og problemer. Det følger av journalistikkens og ytringsfrihetens vesen. Jobben til en redaktør er å tåle skyllebøtter og følelsesmessige sverdslag. Istedenfor velger Sandvik å menge seg med alle sympatijegerne som befolker norsk offentlighet for tiden. Stakkars Sandvik, hun er blitt utsatt for denne fæle Borgen som kjefter, truer og som til og med har hund.

Sandvik synes vel ikke hun kan la anledningen til å forsøke å få Borgen til å oppføre seg litt mer dempet gå ifra seg. Hun har antagelig helt rett i at Borgen bør opptre mer sofistikert, men med Borgen er det som med hunder; de begynner å bjeffe når det mener det er grunn til det.

Irritert Löfven

I en direktesendt debatt på svensk TV to dager før valget forlot næringsminister Anni Lööf plassen sin i studio, marsjerte over til statsministerkandidat Stefan Löfven og nærmest forlangte at han skulle ta imot en rapport. «Du må lese dette til i morgen», sa hun. Löfven sa han kjente rapporten og så ikke noe grunn til at han skulle ta imot den. Hun ga seg ikke, og det endte med at Løfven feide hånden hennes til side.

Noen mente å kunne spore en viss aggressivitet hos Löfven. Anni Lööf grep muligheten begjærlig og lot usaklighetene renne ut av seg:

– Jeg ble redd for at han skulle ta et jiujitsu-grep på meg. Det var absolutt ikke en statsmann verdig. Dette viser tydelig hvorfor Stefan Löfven ikke er beredt til å lede Sverige. Det viser en manglende evne til å lytte til andre og til å tilegne seg kunnskap.

Når noen legger seg i følelsesmodus, opptrer journalister som logrende tjenere. Det ble en gedigen mediesak av det. «Alle» var enige i at Löfven ikke burde blitt irritert og tatt imot rapporten. Det oste av moralisme i kommentarfeltene. Det journalistene burde skrevet om var en statsråd som serverte det reneste sprøyt.

Stadig flere journalister dropper kravet til vesentlighet. Derfor fylles mediene med lettvintheter. Det verste er at politikere som Lööf og andre er kilder for medietøvet.

Det ble ei huskestue uten like her hjemme da Liv Signe Navarsete tente på alle pluggene foran en sykehusaksjonist. Det Navarsete sa var sant og helt greit. Det gale var at hun «virket da voldsomt sint». Hun la seg paddeflat dagen etter for å bli ferdig med saken.

Det er mer forfriskende enn kritikkverdig at en politiker noen ganger snakker rett fra leveren. Problemet er at det er etablert en norm som sier at ingen skal virke sinte, i alle fall ikke dersom en er politiker, sjef eller har makt. Alle, utenom Per Sandberg da, må bevege seg på filttøfler, ellers kommer «det mediale emosjonspolitiet» og tar dem.

Det er ikke bare kvinner som søker seg til offerrollen for å skaffe seg sympati. Carl I. Hagen kjørte på «stakkars meg, alle er jo imot meg» med hell i et par tiår.

Når det oppstår følelser rundt en sak, bør mediene ha et kritisk blikk mot den som trer fram som sympatijeger på tynt grunnlag.