Regjeringen har gått løs på tidstyver og viser vilje til å droppe en del regler for å effektivisere saksbehandlingen, men rapporteringshysteriet som driver fram hyperbyråkratiet, har de bare så vidt pirket borti.
Lærerne er blant de yrkesgruppene som klager over at de får for lite tid til den egentlige oppgaven – undervisning – fordi for mye tid går med til dokumentasjon og rapportering. Etter lærerstreiken var man enige om å se nærmere på dette. Det er nå blitt gjort, og konklusjonen er at de det ikke er en haug med tidstyver som plager lærerne. Den dokumentasjon og rapportering som skjer, er lovbestemt. Det må dokumenteres og rapporteres at elevene får den undervisningen de har krav på. Og elevene har krav på evaluering også. Så det er slik som det må være, så lenge systemet er som det er, vel å merke.
Det var ikke slik for noen tiår siden. Dokumentasjon og rapportering er kommet inn som følge av at det er fastsatt mål og rammer, så har skole og lærere frihet til å legge opp undervisningen og elever har rettigheter til å få undervisning. Alternativer til dette styringskonseptet diskuteres i liten grad. Tanken om mål og rettigheter er god. Prisen som må betales er dokumentasjon og rapportering.
Når ledelsen fastsetter mål og ikke beskriver i detalj hva som skal gjøres, er det ikke noe å si på at man vil ha tilbake rapporter som viser om målet er nådd. Det er umulig å unngå rapportering der målstyringen råder grunnen.
Alt skal telles
Det som har skjedd i offentlig sektor de siste ti årene er at praktisk talt all aktivitet puttes inn i det samme «mål-, dokumentasjons- og rapporteringsskjema». Alt skal telles, måles og rapporteres, stort og smått. Stadig mer av hva arbeidstakere gjør i dag, skal planlegges, dokumenteres, måles og evalueres. Og dette gjelder i like stor grad for barnehageansatte som for eiendomsmeglere, for leger som for lærere. Forskere på Sintef kalte i fenomenet for «Hyperbyråkratiets fremmarsj». Det var i 2007. I dag skriver forskerne ved Sintef teknologi og samfunn, Tove Håpnes, Gunnar Lamvik og Hans Torvatn, om fenomenet i Dagens Næringsliv. Hyperbyråkratiet lever i beste velgående. Det er i det siste dokumentert innenfra hvordan det virker. I boken «Departementet – opptegnelser fra et byråkratikontor» beskriver avdelingsleder Eivind Tesaker i Kulturdepartementet utviklingen de siste tiårene. Han peker på at byråkratiet vokser, nærmest ukontrollert som følge av at man ikke tenker igjennom konsekvensene av alt man finner på. Det ligger gode intensjoner bak, men det fører altså til at man må ansette stadig flere for på få systemet til å fungere. Det som skulle lette saksbehandlingen, gjør det hele mer tungvint.
Det samme skjer i privat sektor, i bedrifter der en har råd til å holde seg med mange ansatte. Dokumentasjons og rapporteringsaktiviteten har gått over alle støvleskaft på HMS-området. Underleverandørene til de store oljeselskapene ber om å få slippe å dokumentere alt mulig som de mener er uvesentlig.
Tanken bak rapporteringen er at man skal kunne hente lærdom av de data som samles inn. Sintef-forskerne skriver at de ikke har funnet eksempler på at dokumentasjon og rapportering blir brukt til læring. De ansatte beklager seg heller over det motsatte. De opplever rapporteringssystemene som mangelfulle, irrelevante og vanskelig å bruke.
Det er i dag så store kostnader knyttet til dokumentasjon og rapportering at det må vurderes om det er verd prisen. Det gjelder både i offentlig sektor og i det private næringsliv. Debatten er i gang innen oljeindustrien som må kutte kostander for å få til en fornuftig lønnsomhet.
Forskere peker på at selskaper i Nordsjøen ikke holder høyere HMS-standard enn selskaper i Sørøst-Asia til tross for dokumentasjons og rapporteringsregimet som gjelder på våre breddegrader. Grunnen er at plattformsjefene er bundet opp i rapporteringsarbeid.
Derfor har de mindre tid enn før til å rettlede det praktisk borearbeidet. Som en plattformsjef sa til oss i et intervju: «Jeg er nok den best betalte sekretæren her ute», skriver forskerne.
Det er slik lærerne i økende grad opplever sin situasjon. Det blir mindre tid å undervise fordi det skal rapporteres og dokumenteres så mye. Det er slik politikerne ønsker skolen skal være.