Når en leder må slutte, velger de fleste å lage minst mulig støy «Bli ferdig med den saken og kom deg videre. Du vinner ikke noe å kjempe videre etter at kampen er avgjort. Du fremstår bare som en dårlig taper», er gjerne det rådet en får. Operasjef Per Boye Hansen velger å gjøre det stikk motsatte og går i strupen på ledelsen som ikke vil ha ham.

Da det ble kjent at han ikke ville få fornyet åremålet etter 2017, ble det raskt sett i sammenheng med hans lederstil. De resultater han har oppnådd på det kunstneriske området står til gull. Aldri har Den norske Opera hatt en så sterk posisjon internasjonalt som under Per Boye Hansen. Meldingen om at han ikke får fortsette, sendte sjokkbølger inn i kunstnermiljøet.

Per Boye Hansen var tilbakeholden med sine uttalelser i første omgang. Han snakket om at kunsten ikke kan underlegges demokratiet, at han måtte sørge for kvalitet og ta avgjørelser som ikke alle var enige i. Kulturinstitusjonene er full av eksempler på slike konflikter. Noen ganger løper konfliktene løpsk slik at det ender med at lederen må slutte.

Håpløs som leder?

Men kan denne usedvanlig dyktige Per Boye Hansen være så håpløs som leder at de ansatte ikke holder ut? Da spørsmålet ble stilt med fornyet styrke, kom Ellen Horn, som var styreleder fram til i mai, på banen og fortalte at grunnen til at han måtte slutte var blant annet en bekymringsmelding fra ansatte. Det kom også fram at det hadde blitt gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse han ikke kom godt ut av.

Administrerende direktør Nils Are Karlstad Lysø har nøyd seg med å vise til det er en personalsak og at det er en helhetsvurdering som ligger bak beslutningen om ikke å videreføre åremålet.

Etter at Per Bøye Hansen offentliggjorde sitt syv siders lange notat, har Karstad Lysø vært nøye med ikke å si noe om hva kritikken mot Boye Hansen har gått ut på. Han hevder i motsetning til Boye Hansen at han har fått god anledning til å kommentere kritikken som er rettet mot ham.

Boye Hansen skriver i sitt notat at det ikke er rapportert en eneste hendelse til verneombud eller personalsjef. Hans lederstil er heller ikke tatt opp i arbeidsmiljøutvalget. Han har heller ikke fått noen dirkete henvendelser fra ansatte som har problemer med hans lederstil. Så dukket bekymringsmeldingen opp. Han fikk ikke vite hva bekymring gikk ut på eller hvem som hadde fremsatt dem. Boye Hansen er ikke i tvil om at hensikten med bekymringsmeldingen var å sørge for at han ikke fikk forlenget åremålet.

Styret tok imidlertid saken på alvor og tauet inn AFF med beskjed om å vurdere arbeidsmiljøet. Hva konsulentene konkludert med, er ikke kjent.

Kafka-liknende prosess

Det er ikke vanskelig å forstå Per Boye Hansens opplevelse av å bli rullet inn i en Kaka-liknende prosess. Det kan stilles spørsmål om et styre og en ledelse tar sitt ansvar på alvor ved ikke selv å ta stilling i om det er hold i bekymringsmeldingen før det taues inn eksterne kartleggere. Den som anklages må også gis rett til å få presis informasjon om hva kritikken mot ham dreier seg om. En leder som får beskyldinger av denne typen rettet mot seg, bør først få anledning til å forsvare seg.

Hvis Ellen Horn hadde unnlatt å opplyse om bekymringsmeldingen som begrunnelse for at han ikke får fortsette åremålet, kunne Boye Hansen ikke angrepet styret slik han nå gjør. Horns uttalelser åpne for spekulasjoner om hva som ligger bak styrets vedtak om ikke å tilby ham fast ansettelse.

Arbeidsrettssaker i advokatfirmaet Steenstrup Stordrange, Henning M. Heitmann, sier til Klassekampen at Per Boye Hansen kan han krav på oppreisning etter det Horn har sagt offentlig

– Styreleders uttalelse kan være skadelig for han visere karriere. Samtidig bidrar Hansen selv til beskadigelsen ved at han går ut med dette i et åpent brev. Ved å skrive det han gjør og opplyse om interne forhold, kaster han bensin på bålet, sier Heitmann.

Per Boye Hansen kan ikke se at han har noe å tape på å gi sin versjon. Skaden har skjedd. Det er vanskelig for arbeidsgiver å imøtegå ham. Ved å gå offentlig ut med «slik jeg ser det»-notatet styrker han sin posisjon i kunstnerkretser og i opinionen. Det kan være han alt er på vei inn i en toppjobb i utlandet.

Om ledelsen ved Operaen har rett i at det får holde med en periode for Per Boye Hansen, er det vanskelig for utenforstående å ta stilling til. Ledelsen har i alle fall skaffet seg et problem. Det er nå åpen konflikt ved Den norske Opera. Nils Are Karstad Lysø peker på at Per Boye Hansen skal lede Operaen i to år før åremålet går ut sommeren 2017. Da er det altså meningen at ansatte skal leve i to år med en lederstil som styret ikke mener holder mål.

Ledelsen og Per Boye Hansen må rask klare å roe situasjonen ned, ellers ender det med at Per Boye Hansen må stå på lønningslisten to år, mens de de finner en annen til å lede operaen.

Å ikke la Per Boye Hansen få fortsette, er arbeidsrettslig en kurant sak. Åremål betyr åremål. Når et åremål er slutt, står styret fritt til å ansette den de mener er best.