Trond Giskes tar et sårt tiltrengt oppgjør med politikernes styringsiver over skolen. Ved å gi den enkelte skole og lærer større frihet, viser han veien videre. Om Torbjørn Røe Isaksen våger å bruke øksa mot skolebyråkratiet i neste års budsjett, har han Giske med på laget.

Landets utdanningsbyråkrater har nok regnet Trond Giske som sin mann. Ap har jevnt og trutt bygget ut skolebyråkratiet. Hensikten har vært god. Ved at staten kom opp med ideer, veiledning, betenkninger, konferanser og planer ville en bidra til en bedre skole. Etter å ha befunnet seg i en selvkonstruert skolepolitisk tenketank i et års tid, har Giske kommet ut av tankenes verden og presenterer selvkritikk, refleksjoner, planer og ideer i boken «La læreren være lærer» som kom ut i går.

Ettersommeren for skolebyråkratene ble med ett preget av uro. For Giske vil bruke øks mot det skolebyråkratiet som er utviklet. Han mener først skritt må være å nedlegge Utdanningsdirektoratet. Departementer holder seg gjerne med direktorater for tiden. Det kan være kjekt å ha for en politiker. De kan brukes i den politiske styringen. Samtidig skaper de en avstand som ikke klistrer statsråden like tett til alt som skjer i direktoratet som i departementet.

Fra direktorat til mindre senter

Ved å nedlegge Utdanningsdirektoratet vil noen oppgaver bli lagt over til departementet og det som det påviselig er et behov for, kan samles i et senter. Giske vil også delegere ansvar og gi økt oppgaver både til kommuner og den enkelte skole.

«Større mulighet for hver enkelt skole og skoleeier til selv å ta beslutningene, vil gjøre flere i stand til ubyråkratisk og effektivt å finne de løsningene som passer i det enkelte tilfellet. Samtidig ville det gi større ansvarsfølelse hos dem som faktisk har ansvaret for å skape resultater i skolen hver eneste dag», skriver Giske i boken.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er enig med Giske om behovet for avbyråkratisering, men er lunken til å nedlegge Utdanningsdirektoratet. Røe Isaksen har hatt ansvaret i snart to år. Nå må han komme opp med håndfaste grep for å avbyråkratisere skoleverket. Ved å gå løs på toppen, det gjeveste vi har på det skolebyråkratiske området – Utdanningsdirektoratet – vil Giske tvinge fram omfattende endringer.

Giske ser verden med politikerbriller, men han ble for en tid siden usikker på om han burde utvide perspektivet. For norsk skolepolitikk har ikke vært vellykket. Vi bruker mer ressurser enn noen andre land per elev, men resultatene står ikke i forhold til pengebruken. Det virkelig katastrofale ved norsk skolepolitikk satt Aftenposten nok en gang fokus på i sitt oppslag sist lørdag: På 20 år har politikerne brukt 3,3 milliarder for å få flere gjennom den videregående skolen. Frafallet er fortsatt like høyt.

Politikerne har løpt linen ut. Trond Giske valgte å gå til læreren, til skolen selv, for å høre deres versjon av situasjonen og utfordringene. Giske konkluderer med at det nå gjelder å gi lærerne de beste muligheter for det de vil, å undervise. Lærerne må vises tillit. En får ikke en bedre skole uten å få lærerne med på laget.  Det er lærerne som er pytt og panne for å nå målene for skolen.

Den mistilliten som preger forholdet mellom Utdanningsforbundet og KS, bekymrer Giske så pass at han vil gå tilbake til den gamle ordningen der det var staten som forhandlet lønn og arbeidsforhold med lærerne.  Her er Giske på tvilsomme veier. Kommunen er arbeidsgiver for lærerne og må selvsagt forhandle lønn. Vi kan ikke fordi om vi har hatt en skolestreik, frata kommunene ansvar. Her er det den gamle Ap-tenkningen om at «staten vet best» som bryter seg vei.

Bemanningsnorm

Giske vil også ha en nasjonal bemanningsnorm for helsesøstre. Dessuten har Aps landsmøte vedtatt at vi skal ha en nasjonal norm for lærertetthet. Detter henger igjen sammen med størrelsen på bevilgningene til skolen. Det er så pass mange problemer blant elevene at det ikke er urimelig med en helsesøster per 300 elever i grunnskolen og per 600 elever i videregående. Helsesøstre har en forebyggende oppgave og de kan bidra til at elever får tidlig nok hjelp. Derfor tyder alt på at det vil være samfunnsøkonomiske lønnsomt å satse på flere helsesøstre i skolen.

En nasjonal norm for lærertetthet er omstridt. Man mangler støtte i forskningen for at størrelsen på en klasse er avgjørende resultater og trivsel. Med en regel om klassestørrelse vil en skoleeier ikke kunne for å gå inn med ekstra ressurser på en skole. Over alt skal det være likt.

Det er noe uforløst over Giske tenkning om forholdet mellom staten og kommunene på skolepolitikkens område. Her er han ikke kommet i mål. Giske skal jobbe videre med de utdanningspolitiske utfordringer i tiden framover. Så for vi se hvilke endringer han får gjennomslag for i Aps program. Med sin nye bok har i alle fall Giske klart å utfordre kunnskapsminister Røe Isaksen til å får fart på avbyråkratiseringen av skolen og i praksis vise at hva det betyr å gi lærerne og skolene større tillit og mindre kontroll.