Det er ikke myndighetenes oppgave å bekjempe døden med alle midler til alle tider, uansett hva det koster og uten å vite om den det gjelder er rede til å dø. Helsearbeidere må få støtte til å avslå behandling når døden først har meldt sin ankomst.

Sykehjemspasienter gjenopplives og får intensivbehandling, selv med elendige prognoser, skriver Vårt Land i dag.

– Det virker som om vi, både leger og allmennhet, er blitt redde for å la mennesker dø naturlig, sier Liv-Ellen Vangsnes, overlege på Sykehuset Østfold, til avisen.

I dag er det mange svært gamle og syke som behandles med full intensivbehandling selv om pasientene er dårlige og det ender med at det dør. Det fører gjerne til at siste del av livet preges av intensiv behandling som kan være forbundet med mye ubehag, lidelse og smerte.

Hjertestans

Sykehusene får inn mange gamle pasienter som er demente og har fått hjertestans eller tilsvarende som krever intensiv behandling. Det ender med at de blir enda dårligere.

– Det blir mer en forlengelse av døden, enn av livet. Pasientene dør tilkoblet slanger og pusteapparater isteden for å få en mer naturlig død, kun med lindrende tiltak, sier Vangsnes som har skrevet om tema i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det hadde vært bede for disse pasientene om de hadde fått dødd en naturlig død. Men med stadig ny medisinsk teknikk, kan vi holde liv i mennesker i mange år etter at de i praksis har «sluttet å leve».

Her må leger og de som står pasienten nærmest kunne fremholde at livets mening ikke er å leve lengst mulig uansett, men det kan være å dø på en god måte

Foreningen Retten til en verdig død ble dannet i 2007. Interessegrupper er dannet for å hindre at man ender opp som en «respiratorpasient». De oppfordrer folk til å sette opp et «livstestamente». Over hele verden arbeider små og store grupper for å skape verdige forhold for døende med uutholdelige lidelser ved å påskynde utviklingen av lindrende behandling – men også ved å kjempe for den enkelte pasients rett å bli hørt når” nok er nok”.

Når tiden er inne

Disse interessegruppene oppstår fordi man ser at medisinen og samfunnet er i ferd med å frata mennesker retten til å dø når tiden er inne. Problemet er at de går så langt i selv å kreve at de skal avgjøre når de vil dø. Medisinens oppgave er på redde liv. Et liv med smerte har også mening.

Det er ikke meningen at mennesker skal behandle medisinsk dersom alt håp er ute. Da skal mennesker få hjelp til å dø.

Det er i samtale mellom lege, behandlere, pasient og pårørende en må finne ut hva som er den beste løsningen når alvorlig sykdom inntreffer. Hva en pasient ønsker må telle med. Like avgjørende er det at når en lege sier behandling ikke nytter lenger, skal den avsluttes.

Problemet er når behandling hjelper en kort stund, men at man ender oppå i en tilstand der en blir betydelig dårligere. Her må leger og de som står pasienten nærmest kunne fremholde at livets mening ikke er å leve lengst mulig uansett, men det kan være å dø på en god måte.

I denne forbindelse snakker vi om hva en pasient er tjent med. En annen side av diskusjonen er hva samfunnet har råd til å tilby. Regjeringen har ennå ikke bestemt seg for om de vil følge opp noen av de de anbefalingene de fikk fra det såkalte «Prioriteringsutvalget». Deres utgangspunkt er at vi ikke kan tilby all den behandling som er mulig. Noen typer behandling koster for mye. Det kan forsvares at yngre får dyr behandling, men vi kan ikke bruke like mye ressurser på gamle som har kor tid igjen å leve. Om politikerne vil klare å samle seg om å lage klare regler for dette, er ikke godt å si. Den de debatten hører sannsynligvis høsten til.