Etter oljen må Norge forventer å bli et fattigere, men dog et rikt land. Det er å lure folk å hevde at vi kan fase ut oljeindustrien og hente ut den samme lønnsomheten fra fornybar energi.

Det er som det skal være at Miljøpartiet De Grønne (MDG) stormer fram på meningsmålingene. Klimakrisen er den største utfordring for vårt eget og verdens politiske lederskap. Grønne partier har dukket opp i flere land, og de får økt oppslutning. De ivrer for at det skal tas radikale grep nå og har fordelen av at de kan konsentrere seg om en hovedsak. Dermed blir det tydelige for velgerne. I dagens medievrimmel krever det tydelighet og egenart for å vinne fram.

Om ikke alle partier sikler etter å kalle seg miljøpartier, mener de i alle fall at de står for en politikk som svarer på klimakrisens utfordringer. SV og Venstre er de partiene som mener de har størst grunn til å bruke betegnelsen miljøpartier. De vil ta mer grønne kraftfulle grep enn de andre partiene. Og det spørs om ikke deres miljøpolitikk er mer realistisk enn det MDG står for.

Da Frp kom i regjering, framsto de etter hvert som en blek skygge av det Frp vil kjente fra en liten evighet uten politisk makt. Da de kom i regjering, måtte de svelge kameler på rad og rekke og ta konsekvensen av at det ikke representerer mer enn 10-15 prosent av befolkningen.

Det samme vil skje med MDG. De gjør det nå så pass bra på meningsmålingene at de kan få politisk makt i flere kommuner. Det er det både pluss og minus med. Fram til i dag har MDG uforstyrret kunnet konsentrere seg om sin egen politikk, uten å måtte ta hensyn til de kompromisser som følger med på kjøpet når en søker politisk makt.

Visjonær profil

MDG framstår med en visjonær profil som treffer en del velgergrupper. De tegner bilder av et fornybart lykkesamfunn preget av sunnhet og livskvalitet, der folk jobber mindre enn i dag, lever mer i pakt med naturen og der en finner fram til gode fellesskapsløsninger. Her blir det blir svindyrt å kjøre bil, og i alle fall blir strøm og rødt kjøtt dyrere.

I valgkampen for to år siden sa Rasmus Hansson at vi måtte belage oss på å gå ned i levestandard i framtidens fornybarsamfunn. Han mente det norske folk var klare for det og sa noe om at levestandarden i Norge ikke var så verst på 80-tallet. Det falt ikke i god jord. MDG snakker ikke lenger om at vi skal gå tilbake flere tiår i levestandard. Nå er budskapet at vi skal bytte ut olje med fornybar energi – og det skal bli like lønnsomt.

Suksessen på meningsmålingene har gitt Hansson blod på tann. Han varter opp med stadig dristigere svingslag mot lederne for våre største partier.

– Jonas Gahr Støre, Siv Jensen og Erna Solberg er farlige for dagens unge. De snakker om det grønne skiftet, mens de i virkeligheten bruker nesten alle pengene, skattefordelene og subsidiene på enda mer olje, sier Hansson til studentavisa Universitas. Han mener «fossilpartiene Ap, Frp og Høyre» vil drive ungdommen ut i framtidig arbeidsledighet.

Grønne arbeidsplasser

Han hevder at Jensens, Støres og Solbergs svar på krisen i oljebransjen er å helle enda flere milliarder inn i oljesatsingen i stedet for å skape «300.000 nye, grønne og framtidsrettede arbeidsplasser».

– Studentene må vokte seg. Det er de unge som skal overta et samfunn som baserer seg på en dødsdømt næring, sier Hansson.

Han må gjerne kalle oljenæringen dødsdømt. Det vil likevel være vår ledende næring de neste 10-20 årene. MDG har også rett i at det må satses på grønne, framtidsrettede arbeidsplasser.

Men det er ikke slik at olje enkelt kan byttes ut med grønn industri og det det hele styres av politikere. Næringslivet opererer i et marked. Det betyr at de aktiviteter en vil drive med må være tilstrekkelig lønnsomme. Politikerne kan påvirke markedet ved avgiftssystemet og støtteordninger for eksempel. Det bør bli dyrere å slippe ut CO2 og Norge bør bruke noen milliarder på å få fram lovende grønne industrielle prosjekter. Basis for grønn industri må være at den er lønnsom.

Norsk oljeindustri er en del av det internasjonale oljemarkedet. Vi bør ikke melde oss ut av denne sammenhengen ved politiske beslutninger om at vi nå vil begynne å bygge ned olje og gass-aktiviteten vår. Med dagens oljepris vil nedbyggingen av olje og gass-aktiviteten gå nesten like raskt som MDG ønsker seg.

I første klasse

Norge bør være i første klasse når det gjelder å redusere CO2-utslippene på alle områder i samfunnet, men vi bør ikke bygge ned olje og gass raskere enn det skjer i andre land. Det er ikke noe poeng å produsere mindre olje i Norge hvis det betyr at det produseres mer i Saudi Arabia, for å si det enkelt. Norge bør imidlertid støtte internasjonale avtaler som tvinger markedet til å bygge ned produksjonen av fossil energi til fordel for fornybar energi.

MDG later som om vi bare kan skru av oljekranene og begynne med diverse grønne aktiviteter som er like lønnsomme. Det er å kaste blår i øynene på folk. Vi kommer neppe til å «finne på noe» som er i nærheten av olje og gass når det gjelder lønnsomhet. Vi har vunnet i lotto. Vi er blitt blant verdens kakser fordi det tilfeldigvis er tonnevis av olje og gass på norsk sokkel. Olje og gass har vært en av verdens mest lukrative næringer. Vi har vært heldige i flere tiår å få være en del av verdens største pengemaskin. Vi kommer neppe til å finne på noe som er like lønnsomt som olje og gass. Det er i alle fall ikke solenergi. Andre har mer sol enn oss. Det ligger muligheter i vind, men i dag er det knapt lønnsomt på satse på vindkraft. Det kan endre seg, men en pengemaskin som oljen, blir det aldri.

Så MDG har rett, selv om de ikke snakker om det lenger. Når oljeeventyret tar slutt, blir Norge et fattigere, men dog et rikt land.