Retten vil bure inne fire toppsjefer i Yara som bedyrer sin uskyld og peker på at de ikke har tjent en krone på de bestikkelsene de anklages for. Retten hevder mangel på personlig vinning ikke fritar for straff.

Når toppledere dømmes til flere års fengsel for økonomisk kriminalitet, har de gjerne urettmessig sikret seg store summer på egen konto. Det er ikke tilfelle når det gjelder de fire Yara-toppene som Oslo Tingrett har dømt til samlet ni år og seks måneders fengsel. Her må det virkelig være «firmaets menn» vi møter, en gruppe ledere som er villige til å gå i fengsel for at «firmaet» skal lykkes på den internasjonale arenaen. Eller så er forklaringen at de ikke har fått med seg at bestikkelser er straffbart selv om det ikke er knyttet til personlig økonomisk vinning.

Retten reflekterer over at korrupsjon ikke nødvendigvis er begrunnet i personlig økonomisk vinning. «Ønske om å lede en virksomhet med stor suksess og tilfredse eiere, ansatte og andre kan være like motiverende for en slik adferd», skriver retten.

Dette er det grunn til å stille spørsmål ved. Egen vinning er et langt sterkere motiv enn ære for den bedriften man er ansatt i. Spørsmålet om egen vinning bør belyses grundigere, for Yara har hatt et temmelig omfattende bonus- og opsjonsprogram.

Kommandanten

Retten mener Thorleif Enger, Tor Holba, Kendrick Wallace og Daniel Clauw utmerket godt visste hva de var med på og at deres ulovlige atferd nærmest ble velsignet av konsernsjef Thorleif Enger. Retten kaller Enger «den øverste kommandanten» og skriver at han «ved sin viten og manglende inngripen» har skapt forutsetningene for å utøve de korrupte handlingene. «I den grad Enger ikke hadde detaljkunnskaper om avtalen og betalingen, f.eks. beløpets størrelse og betalingsmetode, så skyldes det at han bevisst gikk inn for å få vite minst mulig».

Toppsjefer i næringslivet vil merke seg at man kan bli buret inne for å «tjene» sin arbeidsgiver selv om man selv ikke tjener en eneste krone på det.

Retten mener Enger ikke har brydd seg med selskapets etiske retningslinjer. Det pekes på at Enger var opptatt av å stole på sine medarbeidere, men det heter i dommen at «ansvaret for å forhindre korrupsjon lå til syvende og sist hos Enger».

Det er ingen tvil om at Yara har gjort seg skyldig i korrupsjon. De valgte å betale gigantboten på 295 millioner kroner som de ble idømt. Også andre store norske selskaper har gjort seg skyldig i korrupsjon. I disse tilfellene har det ikke ført til at ledelsen har blitt straffeforfulgt. Også i offentlig sektor skjer det at virksomheter blir dømt uten at enkeltpersoner blir straffet. Hordaland Politikammer fikk i vår en foretaksstraff for sin behandling av Monica-saken, men det ble ikke tatt ut tiltale mot enkeltpersoner.

Såpass grovt

Det som har skjedd i Yara, er såpass grovt og tydelig at Økokrim mente det var grunn til å reise tiltale mot ledelsen. Å få rettens medhold er en seier for Økokrim, selv om saken blir anket. Det er et åpent spørsmål om Lagmansretten vil komme til samme konklusjon som tingretten. Vi har hatt saker om økonomisk kriminalitet der Oslo Tingrett gikk for domfellelse, men der dommen ble opphevet. Det skjedde for eksempel da flere tidligere stortingsrepresentanter ble dømt for trygdemisbruk. Da var også tingretten opptatt av å statuere et eksempel og la en moralsk undertone i dommen. Når betegnelsen «kommandanten» brukes om Enger, er det moralens voktere som er på ferde.

Det er prisverdig at retten forsøker å skjære igjennom. Det skal ikke lønne seg for toppsjefer å ikke vite. Noen ganger etableres det «benektbarhet» rundt en toppsjef. Det skjer ved at det produseres bevis for at øverste leder foretar seg noe som skal vise at han ikke er med på det som skjer. Det ser ikke ut til å være utviklet «aktiv benektbarhet» rundt Enger. Det er også en mulighet for at Enger ikke har visst hva som har foregått. Skal Enger straffes, må det bevises at han har spilt en aktiv rolle ved å gi sin aksept. Han blir ikke straffet for ikke å ha fulgt godt nok med.

Det er mulig de tre andre som er dømt, ikke har hatt klart for seg hva de strengere reglene mot korrupsjon faktisk betyr. De så neppe for seg den muligheten at de kunne havne i fengsel for betalinger som noen år tidligere var kurante for å komme i mål med store kontrakter i land der korrupsjon er utbredt.

Om dommen skulle bli opphevet, har den alt hatt sin betydning. Toppsjefer i næringslivet har alt merket seg faren for at man kan bli buret inne for å «tjene» sin arbeidsgiver selv om man selv ikke tjener en eneste krone på det. Korrupsjon blir det slått ned på uansett motiver.