Politikerne må ikke gjemme seg unna de økonomiske konsekvensene av den økte tilstrømningen av flyktninger. Det er umerket at Geir Lippestad og Trine Skei Grande vil ta nye grep, men inntil vi ser om det virker er det dagens fakta vi må basere oss på.

NRK meldte denne uken at den store strømmen av flyktninger som kommer til Norge kan koste staten 750 milliarder kroner basert på at flyktningene blir i landet livet ut. Det er da tatt hensyn til at en del av dem skaffer seg arbeid og betaler skatt.

– Jeg tror det er viktig å bevisstgjøre folk på at snillhet koster. På lang sikt har man ikke noe valg. Man må øke skattene eller skjære ned på offentlige utgifter. Det vi har i oljefondet er ikke nok, sier forskningsleder Erling Holmøy i Statistisk Sentralbyrå (SSB) til NRK. Han mener summen på 750 milliarder i langtidskostnader er et realistisk tall. Det er basert på tall som SSB har lagt til grunn og at det kommer 100 000 flyktninger til Norge i år, neste år og i 2017.

Et mindretall av flyktningene har høyere utdanning. Derfor vil de slite med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. En stor del av dem vil ende opp som permanente sosialhjelpsmottakere.

Lippestad med plan

Geir Lippestad blir ny byråd for næringsutvikling og integrering i Oslo. Han sier til NRK at han vil se en tydelig plan for integrering før han vil snakke om hvor mye det koster å ta imot alle flyktningene. Dette er jevngodt med å sette seg selv på sidelinjen i forhold til den debatten som må komme når regjeringen om vel en uke legger fram budsjettet som viser hvor mange milliarder flyktningene vil koste neste år.

Finansminister Siv Jensen sier til NRK at regjeringen mener det er nødvendig med tiltak for å få ned kostnadene. Hun varsler flere slike tiltak i det tilleggsbudsjettet regjeringen legger fram til uken.

Om Lippestad vil sitte på sidelinjen i hele høst, er ikke godt på si.

– Før vi snakker om kroner og øre bør vi snakke om hvorfor vi skal hjelpe. Det kommer mennesker som flykter fra krig og undertrykkelse. De aller fleste som kommer til Norge har et beskyttelsesbehov, sier Lippestad.

Vi har da snakket om hvorfor vi skal hjelpe i lang tid. Det er fint at Lippestad og andre med ham fortsetter å snakke om det, men nå er det budsjett og finansiering det nødvendigvis vil måtte handle om.

Bedre integrering

Lippestad mener forutsetningene for den kostnadskalkylen NRK presenterer er at vi i framtiden vil være like dårlige på integrering som vi har vært. Han tror Oslo har bedre forutsetninger enn noen til å få til integrering fordi byen allerede har et mangfoldig samfunn, har et stort næringsliv, mange frivillige aktører og er en storkommune med ressurser.

– Når vi har en klar plan så kan vi selvfølgelig regne på hvor mye det koster, men da kommer man kanskje fram til et helt annet regnestykke, sier Lippestad. Faren er at det kan bli enda dyrere, for det er ikke noe som tilsier at Oslo eller andre byer skal gjøre et stort byks framover når det gjelder integrering. Det er grunn til å minne Lippestad om at en del skoler i Oslo har et så stort innslag av innvandrere at skolen ikke bidrar til integrering som forventet. Regjeringen har dessuten planer om at flyktningene skal kunne sendes tilbake innen fem år dersom situasjonen i Syria bedrer seg. Hva er da poenget med å satse sterkt på integrering?

Det viktigste med tanke på integrering, er å skaffe seg jobb. Det er lettere sagt enn gjort i en tid med økende arbeidsledighet også hos oss. En undersøkelse fra Sverige viser at kun 10 prosent av flyktningene som kommer fra Syria, har høyere utdannelse. Det vil ta lang tid for dem å lære seg norsk og ta utdanning slik at de kan kvalifisere som for det norske arbeidslivet. Det er grenser for hvor mange ufaglærte arbeidsplasser det vil være i en land som Norge. I Norge vil vi ha små forskjeller og ingen minstelønnsstandard i frykt for at det vil kunne dra lønnsnivået nedover. Med våre høye lønninger må vi satse enda sterkere på teknologi som igjen reduserer behovet for ufaglært arbeidskraft. Derfor er Norge et sted hvor det er vanskelig for innvandrere på skaffe seg arbeid – og altså å bli skikkelig integrert.

Flere politikere, blant dem Venstres leder, Trine Skei Grande, opererer med en optimisme på arbeidslivsområdet det ikke er grunnlag for.

«Den billigste måten å gjøre dette på, kjære Erna Solberg, er å få dem i jobb», sa Grande i sin tale til Venstres landsstyre forrige lørdag. Hun advarte sterkt mot å plassere asylsøkerne i endeløse køer og støttesystemer, slik at de til slutt mister motivasjonen for å bidra i det norske samfunnet.

Grunnleggende destruktivt

«Da må vi slutte å snakke om milliarder og begynne å snakke om menneskene. Mitt mareritt er at vi skal putte dem inn i det systemet vi har nå, som er grunnleggende destruktivt», fremholdt Grande.

Hva er det Grande og Lippestad mener? Det er jo nettopp det Grande beskriver som er i ferd med å skje. Flyktningene puttes inn i et gigantisk system med lange køer. Vi kan gjerne åpne for at de kan få ta seg arbeid på grunnlag av en midlertidig registering. Men hvor er alle disse stillingene som syrere med langt lavere utdanning enn norske arbeidstakere skal fylle?

Politikerne kan ikke gjemme seg unna de økonomiske konsekvensene av den økte tilstrømningen av flyktninger. Det er umerket at Lippestad vil ta nye grep for å styrke integrering. Stortinget og kommunestyrer rundt om må imidlertid basere seg på de kunnskaper vi dag har om hva en flyktning gir av kostnader og inntekter.